Kvartventilen

Forsvarsmusikken skvises, igjen.

2010-05-01T14:35:00.002+02:00

Norges Musikkorps Forbund sitt medlemsmagasin "Ambis" skriv i nr. 2/2010 at det lyser raudt for Forsvaret sine musikkorps. Dette er ikkje noko nytt. Med ujamne mellomrom har politikarar og departement stilt spørsmål ved militærkorpsa og alltid har konklusjonen vore den same. Korpsa går vidare - under tvil. Kva skjer no?

I desember 2009 fekk Forsvarsmusikken ordre om å kutte 3,5 mill.kr. i budsjettet samstundes som inntektskravet vart auka med 4%. Dette er ikkje lite for ei offenttleg institusjon som heller burde fått auka løyvingar enn kutt. Situasjonen er no så alvorleg at musikarane sin hovudtillitsvalde er teken ut av teneste for å arbeide med kutta på heiltid. Utspelet frå forsvarsleiinga står i grell kontrast til St.meld 33 (2008 - 2009) Kultur å forsvare. Om kulturvirksomheten i Forsvaret fram mot 2020, der det står:

"Regjeringen mener at fokuset fremover bør være på å styrke korpsenes kunstneriske uttrykk og repertoar, herunder en gradvis, moderat opptrapping i de mindre korpsenes besetning."

Det er underleg at Forsvarets musikk stadig kjem opp til vurdering til tross for at departementet kjenner på rams argumenta som følgjer. Ein ting er at Forsvaret treng profesjonelle korps. Det har alle nasjonar med eit minimum av respekt for seg sjølv. Ei heilt anna sak er at musikarane som er tilsett i Forsvarets korps er viktig for det frivillige musikklivet. Norge har ein stolt korpstradisjon som i alle år har gjort nytte av musikarar frå Forsvaret sine korps som instruktører ved seminar og som dirigentar. Vi er mange som har følt inspirasjonen frå musikarar som kjenner instrumentet sitt slik berre profesjonelle gjer og som erkjenner musikkoprsa si rolle som rekrutteringsbase for både frivillig musikkliv, for læreinstitusjonar innanfor musikk og for rekruttering til musikk som yrke. Sjølv hadde eg gjennom ungdomsåra ein av desse militærmusikarane som lærar på trombone - noko som har gitt meg ein hobby for livet.

Eg slit med å forstå at det skal vere dei militære korpsa som veltar forsvarbudsjettet, eg slit med å forstå at argumenta for forsvarsmusikken må repeterast i det uendelege og eg slit med å forstå den smålege kulturforståinga som ligg til grunn for heile saka.

Og det verste er eigentleg at den tidlegare nemnde stortingsmeldinga ikkje ser ut til å ha nokon føring i det heile, til tross for at den skulle vise veg for Forsvarets kulturbidrag fram mot 2020 og bringe ro rundt Forsvarsmusikken. Forstå det den som kan.

Nettopp høyrt: Bombella (Abdullah Ibrahim & WDR Big Band Cologne)

2010-04-26T20:28:00.005+02:00

Av og til snublar ein over plater som viser seg å vere i ei klasse for seg. Den sørafrikanske pianisten og orkesterleiaren Abdullah Ibrahim har med albumet Bombella bidrege til ei slik oppleving.

Adolph Johannes Brand vart fødd i Cape Town i 1934 og etablerte seg alt mot slutten av 40-talet som ein pianist av format. Han flytta til Europa i 1962 og seinare til New York. Konvertering til islam ga han namnet Abdullah Ibrahim; kanskje ikkje eit namn som ein umiddelbart knyter mot storband musikk, men så feil kan ein altså ta.

Bombella har Ibrahim spelt inn saman med WDR Big Band Cologne; den tyske radioens storband, velkjent frå samarbeid med andre internasjonale toppnamn opp igjennom åra. Bandet blir leia av Steve Gray og er ei samling bunnsolide musikarar som beherskar storbandsjangeren hundrede prosent.

Plata har fått tittel etter vognene som fraktar gruvearbeidarane ned i dei sørafrikanske gullgruvene. Og Bombella er eit stykke gull. Eit album med utelukkande komposisjonar av Ibrahim og ein samanhengande hyllest til heimlandet, som han flytta attende til i då apartheid-tida tok slutt. Plata er ei samansmelting av afrikansk tradisjonsmusikk og Ibrahims påverknad frå Ellington, Mingus og Thelonious Monk.

Plata er ikkje lett å finne i butikkar her til lands og den er heller ikkje på iTunes. Atter ein gong tipsar eg difor om amazon.co.uk der plata er tilgjengeleg og blir ekspedert omtrent før du har bestilt.

Vil du lese meir om Abdullah Ibrahim, bør du kikke på heimesida hans, eller all-about-jazz si utmerka melding av plata.

September in the Rain

2010-03-21T23:17:00.002+01:00

Det går mot vår og da er det kanskje underlig med en slik tittel på en bloggpost. Nei, ikke i det hele tatt. Jeg snakker om Roy Hargrove Big Band om albumet Emergence som ble omtalt her på bloggen 14.september.

YouTube tilbyr en snutt fra Vienne Jazz Festival i 2009, der Hargrove og hans fremragende band leverer et av høydepunktene fra albumet. Det er sjefen sjøl som synger.

Nettopp hørt: Emergence (Roy Hargrove Big Band)

2010-03-14T21:10:00.005+01:00

Våren 1988. Lederen for det som nå er The Jazz Gallery i New York, Dale Fitzgerald, er på en rundtur i Greenwich Village med en nyankommet trompetist fra Texas, Roy Hargrove. Etter et par timers trasking rundt i platebutikker, spør Fitzgerald hva Roy egentlig ønsker å få ut av talentet han åpenbart har. Svaret er haltende og litt usikkert: I'd like.....well,what I really want to have is.....I want to have a big band. Det skulle gå 21 år før første albumet med Roy Hargrove Big Band var klart.

For alle som ikke har hatt mulighet til å frekventere The Jazz Gallery i New York, er Roy Hargrove mest kjent som trompetist og leder av en kvintett som også bærer hans navn. Det er dette formatet som har gjort ham kjent for jazzinteresserte og det er dette formatet han har brukt ved opptredenener på jazzfestivaler rundt omkring i USA og Europa. Ikke fordi han ikke har somlet seg til noe annet og større, men rett og slett fordi et profesjonelt storband er en kostbar affære . Derfor har Roy Hargrove Big Band for det meste opptredd på The Jazz Gallery siden 1994. Noen festivaler har det blitt, men ikke i den grad at storbandet hans har blitt etablert og kjent for et større publikum.

Så har det seg altså slik at samtidig som Roy Hargrove Big Band skal spille på Playboy Jazz Festival i Hollywood Bowl i juni 2008, blir det ledig studiotid i Capitol Recording Studio A i Los Angeles de påfølgende to dagene. Materiale forberedes og øves inn i New York, festivalspillingen gjennomføres som en generalprøve og deretter bærer det rett i det kjente studioet. Voila!!! Emergence er på plass.

Og for et album det har blitt! Et flott knippe storbandlåter. Det meste orginale fra Roy, men også et noen komponert og/eller arrangert av betydelige figurer innen jazzen som for eksempel Chuco Valdes og Frank Lacy. Bandet er godt og tett samspilt og produksjonen upåklagelig. Magasinet Downbeat mente i sin anmeldelse at enda en resirkulering av My Funny Valentin trakk albumet ned. Helt uenig! Max Seigels versjon er en tilvekst til de allerede tallrike tolkningene av denne standardlåten - og Roy en ypperlig utøver på flugelhorn. Apropos Max Seigel. Han er en av de absolutt beste basstrombonister jeg har hørt på en stund, noe produsenten vet å utnytte. Seigel får sin velfortjente plass som albumets grunnmur.

Det er ikke mulig å komme utenom en kommentar til bandets vokalist, Roberta Gambarini. En ypperlig sangerinne som følger storbandtradisjonen og legger vokalen akkurat slik den skal være - som en del av arrangementet, men samtidig så framtredende at man sier: Jøss, hva er dette. Hør bare på låten September in the Rain. Her er det et relativt langt instrumentalparti før Gambarini kommer inn og runder av det hele. Suverent.

Frank Lacys Requiem er et stykke i andre enden av storbandlitteraturen, men likevel kanskje albumets høydepunkt (-hvis albumet har bare ett høydepunkt).

Nei, Roy Hargroves Emergence kan ikke beskrives. Det må oppleves - og 21 års venting er egentlig helt OK når reslutatet blir slik.

Link til amazon.co.uk

Sogndal storband feirer 30 år

2010-03-02T23:27:00.004+01:00

Det har vore stille på Kvartventilen sidan oktober i fjor. Tida har gått med til alvor og tøys på Facebook og blant dei kvitrande, noko som på merkverdig vis dreg merksemd frå mykje anna som kunne vore kjekt å drive med. Men no skal Sogndal storband feire og då er det berre blogg-formatet som duger når nokre meir eller mindre velvalgte ord skal på papiret - eller skjermen.

Sogndal storband vart starta i 1979 og feira såleis 30 år i 2009. Storbandet har vore i drift meir eller mindre kontinuerleg i desse 30 åra og vi har etter beste evne prøvd å formidle jazzens storformat gjennom dansejobbar og konsertar .

Av ymse grunnar var det ikkje mogeleg for oss å arrangere konsert i sjølve jubileumsåret 2009, men no er vi klare og inviterer til feiring i Sogndal kulturhus, laurdag 6.mars kl 18.00.

Til konserten har vi invitert komponisten, arrangøren, orkesterleiaren og trombonisten Helge Sunde som vår gjest. Helge kjem opprinneleg frå Stryn, men bur no i Oslo. Han er særleg kjent for sitt arbeid med Oslo Groove Company på 80 og 90-talet, og dei seinare åra med hans eige band Ensemble Denada. Til konserten søndag har Sogndal storband fire av Helge sine komposisjoner/arrangement på programmet. Elles er programmet lagt opp som eit tversnitt av det storbandet har jobba med dei seinare åra - eit spenn frå dansemusikk og tradisjonell storbandswing, via Duke Ellingtons Second Sacred Concert til Helge Sundes moderne storbandjazz.

Med oss har vi også lokale gjester. Dansegruppa Chiribita frå Leikanger har laget koreografi til filmmusikken frå Rocky (Gonna Fly Now) og skulemusikantar frå Leikanger, Sogndal og Årdal vil spille eit fellesnummer saman med storbandet.

Du og alle du kjenner er hjarteleg velkommen til kulturhuset på laurdag til omlag halvannan time med musikk frå det eldste og einaste storbandet i Sogn.

Nettopp hørt: My One And Only Thrill (Melody Gardot)

2009-10-13T22:56:00.004+02:00

Jada, jeg innrømmer det. Jeg har hørt Melody Gardot hos Skavlan. Og jada, jeg har vært på amazon.co.uk og kjøpt albumet. Ikke fordi jeg ble spesielt grepet av Gardots personlige historie som hun fortalte hos Skavlan, men fordi dette er bra musikk. Rett og slett.

Melody Gardot er 24 år og ganske så fersk på platemarkedet. Likevel, hun fremstår som en helstøpt sanger helt uten fiksfakserier og med en åpenbar sans for tradisjonell jazzsang. Jeg har tidligere her på bloggen bekymret meg for hvem som skal føre den tradisjonelle og stilrene jazzen videre i en tid der alt skal være crossover og stilblanding. Melody Gardot kan være en slik artist og det skal bli spennende å se hvor hun går videre. Personlig håper jeg at hun neste gang lager et album med standardlåter sammen med fullt storband. Litt i samme gate som Diana Krall gjorde sammen med Clayton-Hamilton Jazz Orchestra på From This Moment On.

My One And Only Thrill er et album der fokus er på Melody Gardot. Samtlige låter, untatt Over The Rainbow, er signert Gardot. Arrangementene er enkle og Gardot er mikset helt i front. Melody synger vakkert, men mot slutten av albumet blir det kanskje litt i overkant med oppmerksomhet rundt henne. Hun bruker en solid bunke med rutinerte studiomusikere fra Los Angeles og spesielt nevnes trombonisten Andy Martin og trompeteren Patrick Hughes. De tar seg av et par soloer, men hele tiden litt i bakgrunnen, for ikke å ta glansen fra Melody. For dette er og blir hennes album; vel verdt å lytte til og med et budskap om mye mer. En artist det skal bli spennende å følge videre.

Jeg er så gammeldags at jeg synes det er et poeng å kjøpe god musikk på CD. Det gir mulighet for å sjekke ut hvem som står bak en bra solo eller hvem som er opphavsmann til et bra arrangement. For My One And Only Thrill er dette bortkastet. Lay-outen er elendig og det meste er uleselig. Har du Spotify, så bruk det. Liker du å laste ned MP3 så gjør det. Coveret til denne CD'en har absolutt ingen informajonsverdi.

Jazz på "Fruktbare dagar"

2009-09-30T13:34:00.004+02:00

Til helga er Leikanger staden om du er glad i jazz.

Fredag 2.oktober, kl. 20.00 held Lena Skjerdal Trio konsert i "Saften". Dette er første konserten som blir arrangert i Leikanger si nye storstove, og publikum vil får høyre musikk frå Lena Skjerdal sin siste CD Home. Lena Skjerdal Trio er: Lena Skjerdal, vokal; Erik Håkon Halvorsen, piano; Magne Thormodsæther, bass.

Laurdag 3.oktober, frå kl. 22.00 spelar Sogndal Storband til dans på Sognefjord Hotel (Knausen). Her kan folk danse til standardlåtar innanfor swing, cha cha, latin og rolege balladar. Sogndal Storband stiller med: Odrun Ugulsvik Myklebust, vokal; Roar Sandnes, Karianne Schmidt-Vindenes, Gunnar Onarheim, Bjørn Erik Pedersen og Arvid Mellingen, saksofoner; Svein Ølnes, Gunvor Lidal, Roar Saue og Eli Nina Onarheim, trompeter; Tom Sølve Myklebust, Anita Instefjord, Frode Saue og Paal Fosdal, tromboner; Erik Håkon Halvorsen, piano; Øystein Åsnes, bass; Ståle Brandshaug, trommer.

Sogndal Storband på Kviknes Hotell

2009-09-19T23:57:00.006+02:00

Laurdag 26.september spelar Sogndal Storband til Ballroom Dance på Kviknes hotell i Balestrand.

Kvelden startar med servering av Keisar Wilhelm sin meny av 12.juli 1914 servert i spisesalen kl 19.30.

Etter middag, omlag kl 21.00, spelar Sogndal Storband opp til dans i den nye Kviknesalen.

Pris for middag og dans er kr. 645,- pr. person. Bestilling på telefon 57 69 42 00 eller på
booking@kviknes.no

Quarten på trynet, igjen!

2009-09-01T10:42:00.002+02:00

— Det var ikke dette jeg tenkte på da jeg sa vi skulle sette rekorder med nye Quart, så dette liker vi svært dårlig. Det er festivalsjef og festivaleier Arild Buli som sier dette etter at det idag ble kjent at Quart festivalen vil gå med 30 millioner kroner i underskudd.

Nærmere 60 personer venter på lønn og flere selskap og frivillige organisasjoner venter på penger.

Det er fristende å lire av seg en lang tiriade om Quarten spesielt og musikkfestivaler generelt. Jeg skal la det ligge og lenker heller til Kvartventilen 16.desember 2007 og 6.juni 2008. Det holder nå!

Ja til Spotify for iPhone

2009-08-28T08:54:00.004+02:00

Som en oppfølger av forrige post om Spotifys vanskelige inntjening, les sak på mobilen.no og på digi.no.

Det blir spennende å se om dette vil endre inntjeningen for Spotify. Norske artister bør i allefall vente litt før de fyrer av hele magasinet.

Spotify og den vanskelige inntjeningen

2009-08-27T23:51:00.003+02:00

Dagens Næringslivs papirutgave (på nett: NA24) melder idag at flere norske artister vurderer å trekke seg fra samarbeidet med streaming-tjenesten Spotify. Grunnen skal være at de får altfor dårlig betalt sett i forhold til hvor ofte låtene blir streamet. Reaksjonen fra artistene som skal leve av det de skaper er lett å forstå. Men samtidig er reaksjonen typisk for den rotete virkeligheten som musikkbransjen befinner seg i.

I kjølvannet av Pirate Bay saken har mange glupe hoder ytret seg om alternativer til piratkopiering og ulovlig nedlasting. Gode nettbutikker har vært en løsning; streaming-tjenester av typen Spotify har vært lansert som en annen løsning.

Tidligere (Dagbladet, juli 2009) har vi fått høre at Spotify sliter med inntjeningen fordi det er for få bruker som vil betale for tjenesten. Det reklamebaserte delen fungerer helt greit for brukerne, men generer ikke nok inntekter. Spotify selv satte sin lit til at økonomiutfordringene skulle løse seg bare man fikk på plass en avtale med Apple om streaming mot mobiltelefon.

Jeg tror Spotify egentlig sliter med et strukturproblem som rammer digitale tjenester på en helt annen måte enn mer tradisjonelle tjensteleveranser. Det virker som om råstoffleverandørene (artistene) har hatt en urealistisk forventning til økonomisk utbytte. En forventning som på relativt kort tid går over til skuffelse og til trusler om å trekke seg fra samarbeidet. En slik reaksjon vil igjen føre til ytterligere negativt fokus på Spotify og ytterligere verdinedgang.

Skal musikkbransjen lykkes i å skape gode digitale tjenester, så må det satses langsiktig. Kanskje må man her, som i så mange andre bransjer, gi Spotify et slack på 3-5 år for å etablere seg og utvikle konseptet. Kanskje er det ikke realistisk å forvente at Spotify skal være en pengemaskin drøye to år etter man startet opp utviklingen av tjenesten.

Det er helt klart betenkelig når bare 0,7 % av de 6 millioner brukerne, som Spotify har i Europa, er villig til å betale for tjenesten. Men kanskje skal det ikke mer til enn en liten justering av balansen mellom den reklamebelagte og den ikke-reklamebelagte varianten før dette endre seg vesentlig.

I allefall fortjener Spotify litt mer slack enn norske artister ser ut til å ville gi pr idag. Og ingen vet hva som vil skje om Spotify klarer å få en avtale med Apple, for ikke å snakke om de klarer å etablere seg som nettjeneste på det amerikanske markedet. Her må bransjen som helhet se muligheter - ikke kortsiktig gevinst. Uansett er det snakk om mersalg allerede nå.

Downbeats leseravstemming - Oppvarmet graut

2009-08-22T01:08:00.003+02:00

Det tradisjonsrike jazzmagasinet Downbeat kjører sin 74. Annual Readers Poll i disse dager. Også i år er dette en relativt håpløs greie, der hovedformålet synes å være en stadig forgylling av gamle helter.

Poenget er at man skal stemme innenfor en rekke kategorier - sangere, instrumentalister, komponister og orkester. Konseptet er greit nok, men utvalget og metoden skriker etter fornying.

For hver kategori er det laget en nedtrekksliste der man kan velge kandidater. Dette er stort sett gamle travere og tilførselen av nye kandidater synes marginal fra år til år. Siste valget er et fritt valg der du må føre opp kandidatens navn selv.

I år har jeg stemt etter to prinsipp:

Kandidater som jeg virkelig synes fortjener å komme på listen, enten valgt blant de predefirnerte eller som selvvalgt alternativ. Blant annet har jeg funnet plass til basstrombonisten Bill Reichenbach i kategorien trombone.
Kandidater som jeg ikke aner hvem er i de kategoriene som enten ikke interesserer meg eller som jeg ikke har peiling på. Her er det nok at kandidaten har et navn som klinger fint.

Prinsipp 2 er selvsagt en umoden protest fra min side mot metoden Downbeat insisterer på bruke.

Jeg har ingen tro på at min protest på noen måte vil ha noen effekt, men likevel er oppfordringen i år som ifjor:

Før opp dine egne kandidater eller gi stemmen din til en predefinert "underdog", men for all del; STEM.

Pia og Shakespeare

2009-08-11T23:02:00.004+02:00

Haugesund Teater har tilbudt Pia Haraldsen rollen som presten Lorenza i Shakespeares klassiker Romeo og Julie. -Tradisjonelt blir rollen fremstilt som en gammel munk, Lorenzo, men i denne versjonen er presten en ung, kvinnelig rockeprest, opplyser teateret i en pressemelding (kilde NRK).

-Jeg ble utrolig glad da hun sa ja til rollen. Jeg synes hun har vist seg som en særdeles modig skuespiller i Rikets Røst, og gleder meg masse til å jobbe med henne på scenen. Hun passer helt perfekt til å være presten i vår unge versjon av Shakespeares klassiker, sier teatersjef Birgit Amalie Nilssen.

Selv om dette åpenbart er en fullstendig omskriving av klassikeren, så raser det etablerte skuespillermiljøet - og Mona Levin. Pia er nemlig ikke utdannet skuespiller og er derfor å regne som amatør. Dette kommer aldri til å gå bra, blir det sagt. Skuespill fra scene er avslørende hva gjelder kompetanse og er noe helt annet enn "Rikets røst", som er frøken Haraldsens sterkeste kort - hittil.

Vel, vel. Det er ikke vanskelig å ha forståelse for skuespillere som ser sitt fag redusert til en mediahype satt i scene av teatersjefen i Haugesund. Ingen skal få meg til å tro at sjefen har hyret inn Pia for å heve nivået i ensemblet. Det er nok utsikten til redaksjonell PR og flere publikummere som er driveren her. Og Birgit Nilssen har truffet med en innertier. Media har gått fem-på og kappes om å vise moralsk indignasjon - eller fyre oppunder krangelen.

Men skuespillerne bommer også. Ved å sammenligne seg med hjernekirurger og andre eksperter som vi under ingen omstendigheter vil erstatte med Pia Haraldsen, sender de ut et surt gufs fra syttitallets fjernsynsteater, obskure oppsetninger fra institusjonsteaterne som ingen gadd se, samt åttitallets norske filmer - en sammenhengende tragedie.

Pia sier til media at hun er ydmyk i forhold til oppgaven hun har tatt på seg. Det er fristende å minne om ordtaket "Skomaker bli ved din lest". Men er hun heldig, kommer FrP i regjering. Da vil dette være normen for hva som skal få statsstøtte.

Historien om en ødelagt gitar

2009-07-27T00:13:00.008+02:00

I tidsskrift og på blogger klager musikere over at det er blitt vanskelig å turnere på grunn av restriksjonene som flyselskapene legger på håndtering av instrument.

Tidligere viste flyselskapene forståelse for at dyre instrument måtte gå som håndbagasje, som spesialbagasje eller håndteres med litt fleksibilitet av kabinpersonalet. Terrortrusselen satte en stopper for dette og problemet øker med størrelsen på instrumentet. Flyselskapene krever nå at instrumenter sendes som bagasje, noe som tidsvis ender med forferdelse. Og er uhellet ute, er det ikke alltid at flyselskapet erkjenner ansvar. Slikt kan straffe seg. Det fikk United Airlines erfare.

Den ukjente countryartisten Dave Carroll fikk ødlagt Taylor gitaren sin ved O'Hare flyplassen i Chicago. United Airlins nektet å erkjenne ansvar og Dave svarte med sang og video som ble lastet opp på YouTube.

Og resultatet: 4 millioner visninger, erstatning fra United Airlines (som ble donert til veldedighet) og spillejobber for han og bandet Sons of Maxwell.

Slik kan det gå.

Svinefrykt i eteren

2009-07-26T00:07:00.004+02:00

Media har siste tida gjort alt dei kan for å gjere svineinfluensan til ei stor sak. Fagfolk prøver å roe folk ned med at dette er ein influensa som ikkje er spesielt farleg for dei som ikkje er kronisk sjuke eller har ein anna underliggande liding. Lite hjelper det når journalistane insisterer på å avslutte alle intervju av fagpersonar med spørmålet om kor mange som kjem til å dø i Noreg av denne sjukdomen.

No er journalistane tydlegvis skremt av sine eigne overskriftar. NRK har hengt opp dispenserar med desinfeksjonsmiddel for å sikre god handhygiene og TV2 har Tamiflu på lager. Mediehusa frykter svarte skjermar dersom 20-30% av arbeidsstokken blir sjuke.

For det første kan ein spørje seg kvifor media no begynner å lager saker på si eiga handteringa av pandemipanikken. For det andre kan ein spørje seg kva det er som er så kritisk med at akkurat desse to mediabdriftene blir råka.

Eg vil tru at alle verksemder som får 20-30% av arbeidsstokken sett ut av spill vil vere i problem, og for nokre verksemder eller samfunnssektorar vil det vere langt værre enn for NRK og TV2.

Istanden for å stadig prøve å gjere sjukdomen til ein dødeleg pest, burde media heller få fram nokre saklege artiklar/reportasjar om samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske konsekvensar av at eit stort antal abeidstaarar kan bli sjuke samstundes. Kva skjer derom 30% av sjukepleiarane eller flygeleiarane eller forvaltarane av oljeondet blir sjuke? Og kva skjer om dei, pluss nokre yrkesgrupper til, blir sjuke samstundes? Det hadde vore langt meir interessant enn sjølvopptekne artiklar om media og journalister.

Eg meiner å hugse at vi klarte oss bra nokre dagar utan aviser sist gong journalistane streika. Men det var kanhende ei anna sak?

Ferieminner fra kopiøya

2009-07-22T23:54:00.005+02:00

Kom tilbake fra Rhodos forrige torsdag. Tolv dager med sol og skikkelig sommer......og et hav av kopivarer.

Med jevne mellomrom ytrer merkevare produsentene seg i media om ulovlige kopier som florerer på sydligere breddegrader. Omkvedet er at kopiering av merkevarer er tyveri, samt at enhver solgt ulovlig kopi er et tapt salg for merkevareprodusenten. Er de riktig i slag får vi en dose omdømmebekymring også.

Jeg har lenge hatt sympati for dette og langt på veg sidestilt piratkopiering av merkevarer med piratkopiering av musikk og film.

De ulovlige kopiene kan deles i fire grupper:

Nøyaktige kopier av vesker, solbriller, klokker og klær. Her er både modell, logo og garantibevis kopiert og det er bare stoff, materiale og en usannsynlig lav pris som skiller kopien fra orginalen.
Produkt som ikke finnes i merkevareprodusenten sitt sortement, men der man har brukt logoen eksplisitt for å gi inntrykk av at dette er en merkvare.
Kopi av merkevarer der logoen er brukt med liten variasjon i selve merkevarenavnet.
Produkter som er dønn like (f.eks. belter og armbånd) men der identiske modeller er påført logoen til flere forskjellige produsenter. Dette er den mest idiotisk formen for kopiering og indikerer en overdreven tro på at bare det står Adidas eller Hugo Boss på et belte, så selger det.

Merkevareprodusentenes bekymring, som serveres i norske og utenlandske medier, fokuserer ikke bare på ulovligheten i kopieringen, men også på at kopiproduksjonen kan knyttes til organisert kriminalitet, terror, barnearbeid og lav etisk standard på de fleste områder. Dette er jevnt over dårlig dokumenterte påstander, men likevel element som man bør ta med seg. Det kan faktisk være at dette er rett - og ingen ville vel blitt særlig overrasket om det var det.

I etterkant av min tur til Rhodos stiller jeg likevel spørsmål ved hva merkevareprodusentene selv gjør for å komme uvesenet til livs. Her har vi en øy som er smekk full av ulovlige kopivarer innenfor alle de fire kategoriene som jeg har nevnt over. Det slik at om man vil kjøpe et belte eller en veske, så må man aktivt lete for å finne noe som ikke er påsmurt en eller annen logo. Dette til tross for at Hellas har lange tradisjoner for produksjon av skinnvarer. Det er tydligvis en oppfatning om at skal vi selge, så må vi ha logo.

Og ikke bare det, men selgerne er helt åpne på at dette er kopivarer. Uoppfordret forteller de at dette ikke er orginaler og gjerne også hvilket land kopien kommer fra.

Det er her det klikker for meg rent logisk. Hadde Hugo Boss, Versace, Adidas, Calvin Klein, Dolce Gabbana, Nike, Burberry, Ray Ban +++++ sendt avgårde tre eller fire førsteårs advokatfullmektiger, utstyrt med en solid blokk med anmeldingsblanketter og et digitalkamera, så ville de fått gjort mye på et par dager. Hvorfor gjør de ikke det? Hva ligger bak denne likegyldigheten til en aktivitet som forgår helt åpenlyst?

Enten har de resignert, eller så ser de ikke så alvorlig på saken som de gir uttrykk for i media. Kan det være at de på en eller annen måte tjener på kopimarkedet?

Ikke vet jeg, men jeg kommer i alle fall til å betrakte merkevarehylekoret med langt større skepsis i framtiden. Det er noe her som ikke stemmer.

Her er et bilde (utsnitt) fra veskeseksjonen i et lite supermarked.

Piratene firer flagget

2009-06-30T14:21:00.002+02:00

The Pirate Bay skal angivelig selges til Global Gaming Factory (GGF) for den nette sum av 50 mill.kr. Salget reiser flere interessante spørsmål.

Piratgutta sier for det første at de ikke vil bruke penger fra salget til å betale de 30 mill.kr. som de er dømt til å betale i erstatning til rettighetshaverne. Nå er ikke dommen rettskraftig, men likevel er det et paradoks at et konsept som har ulovlig fildeling som grunnidè kan selges uten at noe tilfaller dem som er tilkjent erstatning. Dommen burde inndra eller blokkere selve konseptet, eller i allefall sperre eventuelle salgsinntekter til erstatningsspørsmålet var endelig avklart. Det er tidligere anslått at det vil ta fra ett til to år før ankesaken kommer opp. Ved domsavsigelsen i april, sa piratenes forsvarer at de domfelte ikke ville ha mulighet til å betale erstatningen (kilde VG). Den situasjonen har tydligvis endret seg med dagens salg.

For det andre kan signalene om at The Pirate Bay vil endres som følge av salget bli en sovepute for rettighetshaverne og for musikk- og underholdningsbransjen. Gjennom rettsaken har man lykkes med å temme piratene og et eksempel er statuert med hensyn til hvem som skal ha inntekter av kunstnerisk arbeid. Men dersom musikk- og underholdningsbransjen tror at kampen er over, så tar de feil. Sålenge det ikke finnes gode, tidsriktige og brukervennlige nedlastingsalternativ, vil det alltid være et marked for ulovlige nedlasting. For bransjen er det en eneste veg ut av dette uføret: Egenutviklete, elegante løsninger. Kanskje må opphavsmennene etterhvert begynne å trykke på bransjen for å få fram slike løsninger?

Men først må bransjen endre grunnholdningen sin og betrakte internett og digital teknologi som en positiv teknologitilvekst som kan gi mersalg - ikke som en trussel. Dagens holdninger minner mer om holdningene som vi så blant utdatert stålindustri på 1970-tallet. Det mangler bare at musikk- og underholdningbransjen ber om statlige overføringer for å opprettholde virksomheten. Da vil det være fullbrakt.

Prinsesse Vilikke

2009-06-26T10:20:00.002+02:00

Datatilsynet, med direktør Georg Apenes i spissen, har sagt nei til å fornye Advokatfirmaet Simonsens konsesjon på nettspaning og innhenting av ip-adresser som kan mistenkes for ulovlig fildeling. Kulturminister Trond Giske liker dette vedtaket dårlig og hevder i Dagens Næringsliv 25.juni at Apoenes oppfører seg Prinsesse Vilikke.

Apenes har tidligere gitt uttrykk for at Datatilsynet gjør dette fordi politikerne ikke har sørget for en oppdatert åndsverkslov. Det er visstnok denne grunngivingen Giske sliter med å fordøye.

Dersom Giskes reaksjon hadde som utgangspunkt tilsynets generelle funskjon og rammer som helhet - og gjerne spørsmålet om ikke vi har mange nok tilsyn i dette landet - så kunne reaksjonen vært et interessant innspill. Så er ikke tilfelle. Giske reagerer på en enkeltsak, argumenterer for at dette går utover opphavsmenn og bruker anledningen til å score et billig poeng ved sin referanse til barnelitteraturen. Slik kan ikke en statsråd opptre.

Datatilsynet har rett og plikt til å handle innenfor de rammer som Stortinget har hjemlet i lov. Det er hele poenget med å ha et tilsyn.

Skal man følge Giskes modell, så kan departementet opptre som tilsyn i kraft av seg selv. I såfall vil politisk markeringsbehov, vilkårlighet og utspillspolitikk bli førende.

Har Giske noengang stilt spørsmål ved om privatisering av politi- og forvaltningsoppgaver er veien å gå for å få bukt med ulovlig fildeling?

Uansett, å kalle direktøren for Datatilsynet for Prinsesse Vilikke hører ingen steder hjemme.

Telenor og kulturtyveriet

2009-06-16T22:38:00.005+02:00

21 film- og plateselskaper, interesse- organisasjoner og fagforeninger går til retten med krav om at Telenor må stenge tilgangen til The Pirate Bay for norske brukere. - Rettighetshavernes tålmodighet har nå tatt slutt. Kulturtyveriet må opphøre og det må Telenor medvirke til, sier direktør Cato Strøm i TONO til NRK. Telenor på sin side mener at kravet er like meningsløst som å stille en produsent av stiger for retten fordi stigene kan brukes til innbrudd. Hvem har rett?

Rettighetshaverne er åpenbart inspirert av rettsaken mot The Pirate Bay i Sverige og legger opp til samme prinsipp; det er nytteløst, for komplisert og i strid med personvernet å overvåke og straffeforfølge enhver som laster ned ulovlig. Derfor konsentreres innsatsen om de som legger til rette for ulovlig nedlasting. I Sverige gikk det greit. The Pirate Bay ble dømt fordi de åpenbart kjente til at hovedaktiviteten på nettstedet var ulovlig fildeling, samtidig som de ignorerte og ga fullstendig blaffen i alle forsøk fra rettighetshaverne på å begrense eller stoppe virksomheten.

Kan en slik tilnærming overføres til Telenor som leverandør av generelle nettverkstjenester? Her er det umulig å spå noe som helst når det gjelder utfallet. Telenor har fått mange reaksjoner fra bransjen som mener selskapet har et aktsomhetsansvar som leverandør. De er åpenbart klar over at omlag 140.000 norske brukere aksesserer The Pirat Bay hvert døgn via Telenor, og at denne aksessen i hovedsak er knyttet til ulovlig fildeling. Spørsmålet som retten må stille er om Telenor her har et slikt aksomhetsansvar og om de oppfyller det så langt man kan forvente. Dersom svaret er nei, kan saksøker nå fram med å få retten til å pålegge Telenor å vise aktsomhet, det vil si stoppe den ulovlige aktiviteten. Dette blir både spennende og interessant.

For underholdningsbransjen og fagforeningene med TONO i spissen, er saken mer å regne som en diagnose. Ytterligere et tegn på alderdomssvakhet. Istedet for å møte utviklingen og de utfordringene som melder seg med innovasjon og kreative løsninger, setter denne aldersstegne gjengen seg fullstendig på bakbeina i enhver sammenheng og satser på at utviklingen skal kunne stoppes gjennom lover og rettslige avgjørelser. Utviklingen innenfor digital distribusjon har vært klar, tydelig og ikke til å ta feil av i flere år nå. Likevel har man ennå ikke klart å samle seg om en strategi som kan være resultatorientert og holdbar over tid. Teknologiutviklingen og arbeidet med rettighetsproblematikk har ikke fått nødvendig oppmerksomhet, noe som har medført at det inntil for ganske kort tid tilbake ikke eksisterte noe etablert norsk eller internasjonalt nettsted for digital distribusjon som var 100% tilgjengelig for norske brukere - untatt iTunes selvfølgelig. Platekompaniet har nylig lansert en nedlastingstjeneste som har fått bra kritikk og som representerer den innovasjonen som jeg etterlyser på dette området, men det virker i hovedsak som om bransjen samlet fremdeles mener at all musikk skal kjøpes på CD gjennom butikk eller netthandel. TONO trenger ikke ytterligere kommentar. De virker aldeles fastlåst i den sosialdemokratiske innkrevingsrollen.

Mulighetene er mange dersom man retter blikket litt forbi nesetippen. Musikk og filmer kan distribueres gjennom digital nedlasting, som tradisjonell CD, som delux utgaver med bonusmateriale eller som prosjekt der interesserte inviteres med til å følge hele den kunstneriske prosessen fra idè til ferdig produkt (som hos ArtistShare). I tillegg kan streamingsteknologien utvikles videre med tilleggstjenester som vil kunne gi et fullgodt tilbud til alle som ikke har behov for å "ta på musikken". Det går helt greit å kjøre en hel fest på Spotify om man vil.

Det er ikke vanskelig å forstå at rettighetshaverne ønsker å få betalt for arbeidet de gjør. Dette er også en forutsetning for at det i det hele tatt skal bli skapt noe. Det er heller ikke vanskelig å forstå at bransjen blir provosert av reinspikka tyveri som det ikke blir reagert mot. Spørsmålet er om et søksmål mot Telenor er vegen å gå. Kanskje vil det bare ha underholdningsverdi for spesielt interesserte? Kanskje vil det bidra til at et norsk piratparti ser dagens lys? Slik gikk det i Sverige.

Rettighetshaverne burde ha oppmerksomheten rettet mot hvordan de kan gjøre kommersiell bruk av den nye teknologien og den enorme kundemassen som er tilgjengelig via en satsing på nettet - ikke mot søksmål og paragrafrytteri.

Oh, My God!

2009-06-14T23:23:00.003+02:00

Ein kjendis sit i ein bil av superrask type saman med ein programleiarkjendis. Dei køyrer i stor fart med hjelm på hovudet, brannsikker dress og andre greier som må til for å understreke at det dei driv på med er farleg. I ein skap sving blir kjendisen, som ikkje er programleiar, litt redd og skrik Oh My God. Dette er eit norsk underhaldingsprgram basert på eit utanlandsk konsept, dvs. likt alt anna som er å sjå på TV for tida. Men dei snakkar altså norsk; heilt til dei blir litt redd eller på annan måte skal uttrykke kjensler. Då må det snakkast engelsk.

Kva er dette for noko? Over alt ser vi dette fenomenet; språkleg slagg, som i beste fall er eit utslag av misforstått urbanitet. Norsk er ikkje godt nok når kjensler skal uttrykkast, eit viktig poeng skal understrekast eller trongen til å vere hipp tek overhand.

Vi har sett det i Idol, Norske Talentar og Skal vi danse. Domarane snakkar om attitude og moves, før dei sleng på eit eller anna som til dømes go for it eller du ruler. Om vi i same slengen tek med tidsriktig bruk av adjektiv som utruleg, fantastisk og sinnsjukt, så blir underhaldningsspråket ei usmakeleg suppe, lite egna til anna enn som åndeleg brekkmiddel.

Språkutviklinga i media viser Noreg som eit land der språkleg identitet står svakt. Så svakt at det er opp til ein fjollete elite av ureflekterte kjendisar å setje mal for kva som er bra språk i det offentlege rom. Og redaktørane; dei gjer absolutt ingenting. Kanhende ser dei ikkje kva som er i ferd med å skje? Kanhende bryr dei seg ikkje?

Våre beste menn skal ut i strid igjen

2009-06-07T23:40:00.004+02:00

Våre beste menn, skal ut i strid igjen.
Vi gir alt, alt for Norge. Ofrer alt om vi må.
Vi er røde, hvite, blå.
Hele kampen ut skal vi stå på for Norge vårt fedreland.

Slik lød refrenget på Norges sang til fotball-VM i 1994. I overkant nasjonalistisk, tenkte jeg dengang. Idag virker det fullstendig idiotisk.

For å gjøre det komplett, tar jeg med andreverset:

Vikingene satte spor, røverfolk som kom fra nord,
men vi har endret våre vaner.
Fra vårt hjem på Ullevål, reiser vi mot nye mål,
for vi er bedre enn de andre.

Tør vi håpe på onsdagens kamp mot Nederland? Tror ikke det. Landslaget setter ikke spor. Spillerne har heller ikke endret vaner, hverken når det gjelder å snakke i store bokstaver eller å pynte seg (jamfør brødrene Riises capser), og laget er definitivt ikke bedre enn de andre.

Vi gjør lurt i å stålsette oss for en ny ydmykende forstilling, fylt av analyser og etterpåklokt pjatt.

Pirater og distribusjon

2009-06-07T23:36:00.002+02:00

Halvor Gregusson skriv innsiktsfullt om piratar og fildeling, og om ein underhaldningsbransje som er heilt bakpå når det gjeld digitale medier og distribusjon.

Les heile innlegget her

Et varslet sammenbrudd ?

2009-06-02T23:36:00.002+02:00

Susan Boyle skulle vunnet Britain's Got Talent. Istedet ble det en andreplass og innleggelse på psykiatrisk klinikk med politieskorte.

Utad holdt hun masken med en innstudert kommentar om at dansegruppen Diversity var gode underholdere og verdige vinnere, men informasjon i ettertid tyder på at presset Susan Boyle var under allerede før finalen viste seg i adferdsendring som burde fått varsellampene til å lyse.

Det er ikke det minste rart at det blir slik. Vanlige mennesker, som er vant til et liv omgitt av folk de kjenner og stoler på, blir kastet ut i en mediavirkelighet som selv erfarne artister tidvis har problem med å håndtere. Det som tidligere var endepunktet på vegen mot stjernestatus - opptreden på nasjonalt fjernsyn - er nå blitt karrierens startpunkt. I tillegg skal det hele inn et reality-konsept, der deltagerne vekselvis spottes og beundres - en klar parallell til 1800-tallets freak show.

Nå har det britiske TV-tilsynet varslet at de vil se på Britain's Got Talent og tilfellet Boyle og mye tyder på at britene får en diskusjon rundt slike håpløse og tidvis ubarmhjertige reality-konsept.

Våger vi å håpe på en lignende debatt i Norge?

Neppe.

The King of Swing fyller 100

2009-05-30T00:23:00.004+02:00

21.august 1935, Palomar Ballroom i Los Angeles. Noen hevder at det var der og da swing-epoken startet. Andre hevder at starten var 3.mars 1937 ved The Paramount Theatre i New York. Historikerne får ta seg av dette. Det som i allefall er bombesikkert er at ved begge anledningene var det Benny Goodman og hans orkester som var på scenen og begge anledningene har gitt Goodman tittelen The King of Swing. Idag ville han fylt 100 år.

Benjamin David Goodman ble født 30.mai 1909 i Chicago og fikk allerede fra 10 års alderen musikkopplæring gjennom den lokale synagogen. Familien var stor og inntekten tilsvarende liten, så unge Benny måtte tidlig ut å livnære seg som profesjonell musiker. Han er registrert som medlem i The American Federation of Musicians allerede som 14 åring, og da faren døde året etter ble det opp til Benny å forsørge familien.

I 1925 ble Goodman hyret inn til Ben Pollacks orkester og flyttet til Los Angeles. Han ble hos Pollack i fire år og utviklet seg i denne perioden til å bli orkesterets fremste solist. Depresjonens utbrudd i 1929 førte til tunge tider for orkestrene og Goodman flyttet til New York for å få lettere tilgang på studio- og radiojobber.

I 1933 startet Goodman et samarbeid med impressarioen John Hammond. Dette samarbeidet førte til kontakt med trommisen Gene Krupa og trombonisten Jack Teagarden og Goodmans nasjonale karriere fikk et kraftig løft. Fra 1934 ledet Goodman sitt eget orkester der Krupa var på plass bak trommesettet; en kombinasjon av egoer som skulle vise seg å bli til litt av en popularitetskonkurranse etterhvert som swingmusikken utviklet seg. I starten baserte Goodman seg på Fletcher Hendersons arrangement - noe som representerte et brudd med tradjazzen slik den hadde utviklet seg fra New Orleans via Kansas til New York. Skrevne arrangement åpnet for et større format og storband på 14-18 medlemmer etablerte seg som 30-tallets orkesterformat. Fletcher Henderson skal ha mye av æren for at både Goodman, Ellington og Basie fikk anledning til å skape seg store karrierer i løpet av ganske få år.

Swing-epoken, der storbandene dominerte, ble en relativt kort periode. USAs deltagelse i 2.verdenskrig fra 1941 tappet orkesterne for musikere og rasjonering av bensin gjorde det vanskelig å turnere. Benny Goodman gjorde som de fleste andre orkesterlederne; han reduserte til et mindre format, kikket litt på be-bop, men holdt seg hovedsaklig til swing. På 50-tallet turnerte han i USA og Europa, og da han turnerte Sovjetunionen, kommentere en skribent: The swing music that had once set the jitterbugs dancing in the Paramount aisles almost blew down the Iron Curtain.

Goodman falt aldri for fristelsen (som f.eks. Frank Sinatra) til å eksprimentere med 60-tallets populærmusikk. I stedet søkte han mot klassisk musikk og begynte studier med klarinettisten Reginald Kell for å forbedre teknikken (mange vil hevde at denne var mer enn god nok) og for å få innpass i et klassisk miljø. Goodmans konserter fra denne perioden får en vridning mot klassisk musikk og han bidrar også, som Duke Ellington, til å gjøre jazzen "spiselig" for konsertsalen.

1960 og 70 årene brukte Goodman til gjenforeningskonserter med musikere fra tidligere år, som Gene Krupa, Teddy Wilson og Lionel Hampton; alle personligheter med solide karrierer i ryggen. Slik klarer Goodmann å ri inn i solnedgangen på tidligere popularitet og runder det hele av i 1978 med 40 års jubileumskonsert i Carnegie Hall; 40 år etter at denne konsertsalen ble brukt til jazz for første gang.

Benny Goodman blir husket for sin fabelaktige musikalitet, stilsikkerhet og for å ha vært fargeblind i sitt valg av musikere i en periode da fargete jazzmusikere hadde store problem med å få fremført musikken som opprinnelig var deres. Goodman aksepterte aldri de begrensende rammene som 30-tallet ønsket å presse på ham og sto hardt på for å gi musikere som Teddy Wilson og Lionel Hampton innpass. - You can't make music without the white and the black keys, var hans svar til kritiske røster.

Benny Goodman døde 15.juni 1986 av hjertesvikt.

En videosnutt er på sin plass. Dette er bandet fra 1937 med trompetisten Harry James og Lionel Hampton på vibrafon.

Nettopp hørt: Grapefruit Moon, The Songs of Tom Waits (Southside Johnny & LaBambas Big Band)

2009-05-20T23:36:00.004+02:00

Jeg innrømmer det gjerne; interessen for storbandmusikk er over gjennomsnittet og langt forbi det det man med rimelighet kan forvente at andre skal forstå. CD-samlingen har vokst seg stor og sterk, men er smal. Så smal at jeg av og til lurer på om det er tilrådelig kjøpe flere CD'er. Grapefruit Moon, The Songs of Tom Waits drar i motsatt retning - og i riktig retning. For et album dette er!!!

La oss begynne med Southside Johnny, albumets frontmann. John Lyon steg fram som en del av miljøet rundt Bruce Springsteen og E Street Band på midten av 70-tallet. Med gruppen Southside Johnnny & The Ashbury Jukes - et band med en drivende blåserekke - turnerte han land og strand i innland og utland uten å komme i nærheten av Springsteens liga. I blåserekken sto trombonisten Richie "LaBamba" Rosenberg, en alsidig musiker som senere skulle etablere sitt eget storband. Det er altså gammelt vennskap som et utgangspunktet for det helt spesielle produktet som Grapefruit Moon er blitt.

Siden midten av 70-tallet har Southside gitt ut rundt 30 album; alle med The Ashbury Jukes og alle med et klart blåserdrevet r&b eller soul preg.

Rundt 2005 dukker Southsides interesse for musikken til Tom Waits fram. Han ønsker å lage et album basert på Waits musikk, men vet at skal dette bli vellykket, så må det bli et album som skiller seg ut fra alle tidligere tolkinger. Hvis ikke blir det forutsigbart og forutsigbarhet er definitivt ikke noe for Southside Johnny. Han har fulgt godt med på LaBambas arbeid innenfor storband siden midt på 90-tallet og idèen om å bruke LaBambas 18 manns orkester i tolkingen av Tom Waits tar form.

Vegen fram til ferdig album skal vise seg å bli lang. Det tar tid å skrive alle arrangementene og det blir dyrt når hele innspillingen skal egenfinansieres. Når albumet endelig er ferdig, er platebransjen i krise og alle sjefer og agenter som Southside får tak på mister jobben før de får rigget en utgivelse. Til slutt blir løsningen å gi albumet ut på LeRoy, et lite selskap som Southside har brukt ved utgivelse av Jukes-album. Ulempen er at albumet ikke får et tungt distribusjonsapparat i ryggen.

Det er synd, for dette er et klassealbum. Tom Waits musikk og tekst i knalltøffe og gjennomførte storbandarrangement. Sunget av Southside med en stemme som er gjennomrustet etter 30 år med The Ashbury Jukes. På låten Walk Away har han lurt seg til en duett med Tom Waits, noe som hever albumet ytterligere.

Dette er et album som fortjener et publikum langt utover det tradisjonelle storbandpublikummet; et album som vil heve enhver fest og lande ethvert nachspiel der det hører hjemme. Tom Waits musikk er opp gjennom årene presentert i mange former. Grapefruit Moon er definitivt et vellykket eksempel. Og har du dårlig tid, så holder det om du lytter til første kuttet, Yesterday Is Here. Du vil bli overbevist.

Men vent ikke en eksakt kopi av det du tidligere har hørt av Tom Waits. Arrangementene fra LaBamba tenderer heller mot Thad Jones/MelLewis Orchestra - og tidvis Stan Kenton fra 50-tallet.

Jeg er redd at dette er et album som ikke står fremst i den tradisjonelle, norske rai-rai sjappa, så her er en lenke til amazon.co.uk. De leverer på få dager til under 100-lappen, inkludert frakt. Enjoy!!

Nettopp høyrt: NORSKjazz.no (Karl Seglem)

2009-05-13T22:53:00.003+02:00

Lørdag var det Balejazz og i Kviknesalen deltok Karl Seglem med eit par låter frå den nye CD'en før Sogndal Storband sin formiddagskonsert. Dette skulle vere ein liten smaksprøve på Karl sin sleppekonsert same kveld, men for publikum vart det langt meir. Det var nok mange som kjøpte CD'en NORSKjazz.no like i etterkant av formiddagskonserten. Inkludert min svigermor, som i same slengen kjøpte eit eksemplar til meg.

Og for ein CD Karl Seglem har laga! Her vender han tilbake til standard jazz i kvartettformat, men likevel med eit særpreg og ein nær kopling til norsk folkemusikk (med ein liten avstikkar til Portugal). Bukkehorna, som har vore mykje i bruk dei seinare åra, er på denne CD'en erstatta med tenorsaksofonen. Karl spelar vakkert og med smakfulle arrangement. Med seg har han Eple Trio beståande av: Andreas Ulvo (piano), Sigurd Hole (bass) og Jonas Howden Sjøvaag (trommer). Dyktige, unge musikarar som er med på å gi dette albumet form.

Karl skildrar musikken best sjølv i albumets liner-notes:
Min draum om å spela inn eit akustisk album har modnast fram gjennom spelinga, komponeringa, CD-utgjevingane. Først og fremst ville eg med denne innspelinga høyrleggjera for meg sjølv at den musikken eg er opphavsmann til gjennom å ha sysla med norsk folkemusikk mykje av tida, også fungerar i dette formatet - kvartetten: Den som kanskje mest av alt er kytt til jazzen i historisk perspektiv.

Med dette albumet går Karl Seglem tilbake til røtene, samstundes som musikken er ny og frisk. Ei genial tilnærming som fortener mange tilhøyrarar - og ei solid økonomisk bunnlinje. Løp og kjøp!

Linker:
NORSKjazz.no
karlseglem.no

Sogndal storband på Balejazz

2009-05-10T22:47:00.004+02:00

Laurdag 9.mai spelte Sogndal storband på Balejazz 2009. Festivalen som iår feirar sitt 20-års jubileum, og som har utvikla seg til ein festival med høg kvalitet og nasjonale jazzprofilar på programmet.

Sogndal storband kan neppe seiast å vere blant dei store, men likevel hadde over 400 tilhøyrarar funne vgen til Kviknesalen denne laurdagen. Gledeleg for oss og såvidt eg veit det største publikummet vi nokon gong har spelt for.

Konserten var eigentleg planlagt om ein hagekonsert, men på grunn av regn og sur vind vart den flytta til Kviknes Hotell sin nye konferansesal; Kviknesalen. Ein skikkelg bra plass å halde konsert, spør du meg.

Grasrota og kulturen

2009-05-06T22:47:00.003+02:00

Grasrotandelen skulle bli ei skikkeleg styrking av kulturøkonomien. Ein kompensasjon for bortfallet av speleinntektar frå speleautomatane rundt om på daglegvareforretningane; ei nydemokratisk ordning der folk som putta pengar i Norsk Tipping sine spel skulle kunne bestemme retninga for 5% av spelesummen. Marknadsføringa av grasrotandelen har lagt dette til grunn, og for korpsrørsla og anna lokalt musikkliv var det grunn til å glede seg over dette initiativet frå staten. Eller var det det?

Sogn Avis har sett på korleis grasrotandelen i Indre Sogn fordeler seg. Det er berre Årdal som plasserer kultur og andre frivillige organisasjonar innanfor ei ti på topp liste. Årdølene speler mykje hos Norsk Tipping og musikklaget har gjort ein grundig og kreativ jobb med å marknadsføre både ordninga og seg sjølv, slik at folk er blitt merksame på at også dei treng pengane.

Ti på topp lista er likevel tydeleg i bodskapen; det er idretten som igjen kjem best ut. Og lite tyder på at dette er noko som særskilt gjeld Indre Sogn.

Det er i seg sjølv ikkje noko galt i dette. Idretten treng pengar som alle andre, og eg er sikker på at dei har gode formål å bruke dei på.

Det som er problematisk er at uansett kva ordning ein innfører så blir resultatet det same; det lokale kulturlivet tapar. Behovet for å få dette på den politiske dagsorden er etterkvart påtrengande.

Koplar ein skeivfordeling opp mot prinsippet om at frivillige organisajonar ikkje skal få mva-fritak for investeringar, så er det oppsiktsvekkande at det i det heile er musikkorps igjen i dette landet. Det må skuldast uvitenheit når politikarane ikkje tek tak i den lokale kulturøkonomien - og kanhende ein liten dash arroganse, der ein betraktar den lokale dugnadsviljen som noko sjølvsagt.

Politikerne kan tale seg varme om den norske dugnadsånden og det frivillige engasjement, men eit 17.mai-tog utan musikkorps som følgje av inntektsbortfall ville vore stusselege greier. Det er et aktuelt scenario om nokre år om den utviklinga vi no ser får halde fram.

Her handlar det ikkje om operahus eller investering idrettsanlegg, der Norsk Tipping og staten er ei viktig finansieringskilde. Her handler det om å sikre normal drift av frivillige organisasjonar på eit nivå der medlemmer og føresette føler at den frivillige innsatsen dei gjer blir eit verdifullt grunnlag - ikkje berre som krydder i festtalar og valkamp.

Om nokon framleis lurar på kor eg vil hen, tilrår eg å hente ein prisliste på korpsinstrumenter og noter hos næraste musikkforretning. Eg trur det vil vere interessant lesning for mange.

Personvern eller selvtekt - Hva blir framtiden på nettet?

2009-05-06T15:13:00.002+02:00

Martin Bekkelund har skrevet et viktig innlegg om dette på bloggen idag.

Du finner det her

Er det politiet eller private (les:advokatfirma eller sinte interessenter) som skal følge opp mulige lovbrudd på internett?

Pirater og drittunger

2009-05-05T00:05:00.002+02:00

Tom Skjeklesæther svarer på NRK Betas kommentar knyttet til dommen i Pirate Bay saken. Han har også noen egne betraktninger om hva som er viktig og mindre viktig i den pågående debatten om nettets utvikling.

Link til ABC Nyheter og Toms kommentar her.

Kikk også på tidliger kommentar på Kvartventilen med link til den opprinnelige artikkelen hos NRK Beta

Piratpartiet

2009-05-03T23:01:00.003+02:00

Sverige fikk sitt piratparti 1.januar 2006, startet av Robert Falkvinge. Et særinteresseparti som angivelig kjemper for frihet på internett, eller som det heter i partiets prinsipp:

Piratpartiets värdegrund bygger på tre grundläggande värderingar; att den personliga integriteten måste skyddas, att kulturen måste släppas fri och att patent och privata monopol är skadliga för samhället.

Pr. 3.mai har det svenske partiet ifølge egne nettsider 42 651 medlemmer, og de er i full gang med å mobilisere inn mot EU-valget 7.juni 2009. Ved forrige Riksdagsvalg fikk de 0,6 prosent av stemmene, og partiet er Sveriges største ungdomsbevegelse.

Nå jobbes det for å få på plass et lignende parti i Norge. Vi trenger det visstnok.

Venstre har prøvd seg med et landsstyrevedtak som tilsier at de vil bli piratpartiet - uten å lykkes i nevneverdig grad.

Problemet med særinteresseparti er at de ikke har noen politikk utenom det de er opptatt av. Piratpartiet sier dette i klartekst og prøver ikke å lure noen til å tro noen annet. Eldreomsorg, sykhusvesen og utenrikspolitikk får andre ta seg av. Piratpolitikerne er bare opptatt av nettet og det som skjer der. Punktum.

Norske valgeksperter trekker på skuldrene av initiativet, og mener at det vil gå med piratpartiet som det har gått med andre særinteresseparti tidligere; de forsvinner inn i etablerte parti så snart disse gjør særinteressene til sine saker. Det er altså ingen grunn til uro. Eller er det akkurat det?

Forskjellen på piratpartiet og andre tidligere særinteresseparti eller folkelister, er at vi denne gangen står overfor folk som behersker nettet og vet å bruke dette for å skaffe seg oppmerksomhet, sympati og støttespillere. Ta bare en kikk på hjemmesidene til svenskene. Det er langt større grunn til å tro at de skal lykkes med en slik strategi enn tradisjonelle politikere, som tror at bare de er på Facebook eller Twitter så er alt gode greier og valget vunnet.

Spørsmålet er hva et norsk piratparti vil bruke makten til om de får den. Nettet kan brukes til mye og det er sikkert lurt å verne om rettighetene i cyberspace, men hva med den virkelige verden? Er det ikke her de politiske utfordringene ligger? Er det ikke nettopp det breie engasjementet som er viktig i politikken? Bør vi ikke få skikk på virkeligheten før vi begynner å bekymre oss for en vituell verden basert på strøm-av-strøm-på.

Alan Turing hadde nok rett, tror jeg.

Tyv eller kunde? - Part 2

2009-04-25T00:13:00.002+02:00

Nå har også bloggen Freakonomics plukket opp den norske undersøkelsen om koblingen mellom ulovlig nedlasting og lovlig kjøp. Freakonomics knytter den til en sak om musikeren Mike Skinner som gir bort sanger via Twitter. Han mener å spare tid på dette. Interessant. Musikk og kvitring blir en og samme ting? Hhhmmm....fuglene har holdt på med dette i mange år.

Tyv eller kunde?

2009-04-21T22:37:00.002+02:00

guardian.co.uk har idag ein høgaktuell artikkel om ulovleg nedlasting. Ei fersk undersøking utført av Anne-Britt Gran ved Handelshøgskulen BI viser at folk som lastar ned musikk ulovleg også er særs gode kundar. Det er ti gonger meir sannsynleg at denne gruppa også vil betale for musikk enn dei som ikkje lastar ned ulovleg. Dette gjer "snyltarane" til den musikkbransjen sin største kundegruppe og målgruppe for lovlege, digitale nedlastingsløyingar.

Snakk om paradoks!

No blir det vanskelegare og vanskelegare å vite kva ein skal tru om piratane og deira følgjesveinar. Dersom ein kan setje lit til denne undersøkinga, så faller argumentasjonen min om bortfall av inntekt for artistane - og dermed gradvis bortfall av insentiv til å lage ny musikk - fulstendig i grus. Samstundes signaliserar undersøkinga at platebransjen har ein jobb å gjere med å få opp brukarvennlege nedlastingsløysingar litt brennkvikk. Her er det ein stor, potensiell kundegruppe som står klar til å bruke pengar.

Piratene har fått sin dom. Går de ned med flagget til topps?

2009-04-19T23:34:00.002+02:00

Fredag falt dommen i Stockholms tingrett. Karene bak The Pirate Bay ble dømt til ett års fengsel og må betale 30 millinoner i erstatning. Platebransjen hevder at dette er en ventet og rettferdig dom. De skal feire, sier de. Og lørdag stilte over tusen mennesker til demonstrasjon i Stockholms gater - til støtte for priratene.

Jeg skal ikke tyte om mitt syn på ulovlig fildeling. Det har jeg gjort her på bloggen tidligere (Kampklare pirater, Buzz, hype, men ingen inntekt) . Men det er oppsiktsvekkende at ikke media klarer å skille mellom snørr og bart i denne saken - selv etter at dommen er falt.

Det saken dreier seg om er ulovlig fildeling og dermed bevisst tilrettelegging for nedlasting av musikk og film på en slik måte at det fører til inntektsbortfall for opphavsmennene/kvinnene. Saken er ikke en sak som med sitt utfall hedrer platebransjen for unfallenhet i å utvikle gode, lovlige og tilgjengelige nedlastingsalternativ for dem som ønsker å handle musikk og film på denne måten. Det er en skam at man fremdeles ikke har klart å få på plass slike nedlastingstilbud. Idag kan omtrent alt annet enn nedlastet film og musikk kjøpes enkelt på nettet gjennom selvforklarende nettløsinger. Bare underholdningsbransjen sliter med å forstå at toget går nå - ikke imorgen eller neste år, for den saks skyld.

Øyvind Solstad hos NRK Beta skriver om dette vesentlig bedre enn meg, og en kikk på hans innlegg er vel verdt. Du finner det her.

Dommen i Stockholm ble anket på stedet. Annet var vel ikke å vente. Men noe viktig er foreløpig kommet ut av dette sirkuset: Du knabber ikke det andre har laget - selv om noen kule typer har lagt til rette for det med enkle løsninger. Dette er elementær folkeskikk.

Er digitale pirater virkelige pirater?

2009-04-13T23:33:00.005+02:00

En av mine favorittblogger er freakonomics.blogs.nytimes.com. Her skrives det om aktuelle ting på en forfriskende måte, gjerne snudd helt på hodet i forhold til det som er god latin i vårt enveistolerante samfunn.

Idag har Stephen J. Dubner et interessant innlegg der han vurderer digital piratvirksomhet opp mot den dagsaktuelle og virkelige piratvirksomheten utenfor Somalia.

Kikk på innlegget her

Lionel Hampton i 100

2009-04-13T00:12:00.005+02:00

12.april var det 100 år sidan vibrafonisten og orkesterleiaren Lionel Hampton vart fødd. Mannen som fekk tilnamnet The King of Vibes.

Linonel Hampton (1909 - 2002) vart fødd i Louisville, Kentucky, men vaks opp i Chicago der han starta som trommis. Louis Armstrong brukte Hampton i som sideman ved ei plateinnspeling i 1930 og i ein pause tok den unge trommisen ein runde på vibrafonen - noko som vekka Armstrong sin interesse, førte til ein vibrafonsolo på plata som var under innspeling og eit livslangt forhold til dette instrumentet.

Rundt 1940 starta Hampton sitt eige storband. The Lionel Hampton Orchestra, vart kjent for mykje energi, show og særs høge krav til musikarane som vart hyra inn. Orkesteret fekk nærast status som eit "jazzakademi" og var med å forme folk som Illinois Jacquet, Cat Anderson, Dexter Gordon, Art Farmer, Clifford Brown, Fats Navarro, Clark Terry, Quincy Jones, Charles Mingus, Wes Montgomery, sangere som Joe Williams, Dinah Washington, Betty Carter og Aretha Franklin. Alle som skulle bli til noko måtte ein tur innom Hampton.

Lionel Hampton var en ypperlig utøver, komponist, arrangør og orkesterleder, men fullstendig håplaus som forretningsmann. Der var kona hans, Gladys Hampton, som tok hand om alt som hadde med økonomi og drift av orkesteret å gjere. Mellom andre Quincy Jones har skrive om korleis det var å jobbe under Gladys Hampton sitt beinharde regime på 40 og 50-talet.

Hampton komponerte meir enn 200 låtar i sin karriere og hadde verv som goodwill-ambassadør og mottok utmerkingar frå presidentane Eisenhower, Clinton og begge Bush'ane. Han gjekk bort 31.august 2002.

Her er ein videosnutt der meisteren spelar The Lionel Hampton Orchestras signaturmelodi Flying Home i eit opptak frå 1957.

The Band

2009-04-08T12:23:00.006+02:00

Her er en skikkelig go'bit fra YouTube. Den har vært borte en stund, men ble lagt ut igjen i januar 2009.

Klippet er hentet fra filmen The Last Waltz fra 1978 der The Band framfører The Night They Drove Old Dixie Down.

Det er bare å nyte dette prakteksempelet på hva 70-tallet hadde å by på.

Hva sangen handler om? Teksten sier alt og den er derfor tatt med under selve klippet.

Virgil Caine is the name, and I served on the Danville train,
Til Stoneman's cavalry came and tore up the tracks again.
In the winter of '65, We were hungry, just barely alive.
By May tenth, Richmond had fell, it's a time I remember, oh so well,

The Night They Drove Old Dixie Down, when all the bells were ringing,
The Night They Drove Old Dixie Down, and all the people were singin'. They went,
Na, Na, Na, Na, Na, Na, Na, Na,
Na, Na, Na, Na, Na, Na,
Na, Na, Na,

Back with my wife in Tennessee, When one day she called to me,
Said "Virgil, quick, come and see, there goes Robert E. Lee!"
Now I don't mind choppin' wood, and I don't care if the money's no good.
Ya take what ya need and ya leave the rest,
But they should never have taken the very best.

The Night They Drove Old Dixie Down, when all the bells were ringing,
The Night They Drove Old Dixie Down, and all the people were singin'. They went,
Na, Na, Na, Na, Na, Na, Na, Na,
Na, Na, Na, Na, Na, Na,
Na, Na, Na,

Like my father before me, I will work the land,
And like my brother above me, who took a rebel stand.
He was just eighteen, proud and brave, But a Yankee laid him in his grave,
And I swear by the mud below my feet,
You can't raise a Caine back up when he's in defeat.

The Night They Drove Old Dixie Down, when all the bells were ringing,
The Night They Drove Old Dixie Down, and all the people were singin'. They went,
Na, Na, Na, Na, Na, Na, Na, Na,
Na, Na, Na, Na, Na, Na,
Na, Na, Na,

Tuba og rock

2009-04-04T01:09:00.007+02:00

Denne helgen strever jeg med en B-tuba og noe dixieland-musikk. Sene kveldstimer i stresslessen, etter mye øving, inspirerte til å legge ut en liten videosnutt med en av rockens absolutte suppergrupper: Blood, sweat and tears.

Snutten er fra 1976 og det er låten And When I Die som fremføres i beste BST stil. En ting er at David Clayton-Thomas er en glimrende vokalist, men hør også på trombonisten David Bargerons traktering av tubaen. Jeg kjenner ikke til andre grupper innenfor rock og jazzrock som har brukt tuba som soloinstrument. Personlig liker jeg bedre soloen som er på BSTs live-album fra samme år, men det som er foreviget her holder så absolutt mål.

BST eksisterer fremdeles, men alle de opprinnelige medlemmene (bildet) og line-up'en fra 1976 er ute og dagens band er en skygge av seg selv.

Balejazz 2009

2009-03-27T13:49:00.003+01:00

Programmet til Balejazz 2009 er klart.

Du finner det her.

Sogndal storband spelar i Kviknehagen laurdag 9.mai kl 13.00

Ipredator

2009-03-25T22:48:00.003+01:00

Den svenske Riksdagen har vedteke den sokalla Ipred-loven. Dette er ein lov som skal gjere det enklare å identifisere og rettsforfølgje nettbrukarar som driv med ulovleg fildeling.

Lovvedtaket har motivert gutta bak The Pirate Bay til å lansere ein ny betalingsteneste: Ipredator. For omlag kr. 40,- i månaden skal du kunne surfe anonymt på nettet ved hjelp av ein lånt IP-adresse. Piratane hevdar at dette er ei nødvendig teneste for at nettbrukarar skal kunne verne om sin identitet og hindre myndigheiter eller kommersielle aktørar innsyn i ting dei ikkje har noko med.

Det er mogleg at The Pirate Bay har edle hensikter med denne nyskapinga; at dei rett og slett er genuint interessert i å hindre at privatpersoner eller kommersielle verksemder kan agere innanfor område som i ein rettsstat er forbehold politi og rettsvesen. Men det kan også vere at dei ser sitt snitt til å lage meir styr rundt rettsaken der det framleis ikkje er avsagt dom. Røre litt i gryta, for å sei det slik.

Samstundes som The Pirate Bay vernar om identitet på nettet, så stenger kinesiske myndigheiter YouTube fordi dei ikkje liker ein video som viser kinesisk politi som dengar laus på demonstrantar.

Nettet er i ferd med å bli ein rotete plass der dei ytterleggåande får halde på som dei vil, enten det er snakk om autoritære statar som vil undertrykke og kontrollere, kommersielle interesser som vil tilsnike seg mynde til å spele politi, eller nettstadar som viser liten respekt for åndsverk og rettigheiter - og liten omtanke for at kjøp av effektiv nettanonymitet kan bidra til å skjule forbrytelser av ein heilt annan karakter enn fildeling av musikk og spillefilmer.

Er dette ei god utvikling? Tvilsomt.

Kirchners liste

2009-03-23T23:24:00.002+01:00

Saksofonisten, komponisten og arrangøren Bill Kirchner (hjemmesiden er skrekkelig) laget nylig en liste over anbefalte storband CD'er utgitt etter 1955. Listen ble publisert på bloggen Rifftides og er interessant lesning for alle som er opptatt av storbandmusikk.

Listen var opprinnlig ment som en veiledning for Kirchners studenter ved The New School og Manhatten School of Music i New York.

Lesere av Rifftides har påpekt noen mangler og personlige favoritter som de synes hører hjemme på en slik liste. Samlet blir Kirchners liste og lesernes supplement til en bra katalog over moderne storbandmusikk.

Tower of Power - Soul Vaccination

2009-03-22T23:17:00.002+01:00

Tower of Power er et begrep for alle som interesserer seg for blåsere i pop og rock. I en årrekke har de holdt på; med egne album eller som blåserrekke for folk som Carlos Santana, Little Feat, Elton John og Syro Gyra for å nevne noen ganske få.

Godbiten nedenfor er i en særklasse. Her fremføres en av gruppens egne låter i det som absolutt kan kalles en minimalistisk versjon. Men tøft er det så det holder.

Kos deg.......

Norske talentar - og andre framtoningar

2009-03-20T19:44:00.003+01:00

Bergens Tidende og eit knippe nettavisar kan idag avsløre at ein tredjedel av deltakarane på TV2 satsinga Norske Talentar er handplukka av produksjonselskapet Monster Entertainment. Dei er kontakta av casting-ansvarleg fordi dei er morrosame framtoningar som produksjonselskapet meiner vil vere med på å heve underhaldningsverdien. Morrosame framtoningar som dommarane kan herse med og sende heim etter eit par sekundar med kommentarar som: Elvis er konge, du er ein nisse.

Av ein eller annan grunn er eg ikkje overraska. Eg har lenge undra meg over heile konseptet og konstatert at dette ikkje har noko med talentjakt å gjere. Det er reinspikka underhaldning i beste grandiosatid. Enkelte av dei medverkande har vore så hinsides at det ikkje er nokon overrasking når dei no seier dei ikkje ante kva dei skulle ta til med då dei gikk på scena. Likevel vart dei vurderte av ekspertdommarane som om dei skulle vere talentspirer som hadde meldt seg på ved sjølvstendig initiativ.

Apropos dommarar. For ein kompetanse Fredrik Karlsen, Mia Gundersen og Thomas Gjertsen har!! Uansett kven som kjem på scena, uansett kva dei gjer, så dreg dommarane igang med ei bunnseriøs vurdering. Mia Gundersen er i ein særklasse. Ho let seg rive med og omtalar songarar som lyriske, lovar ein lysande karriere og opphøger seg til ekspert på absolutt alle område. Eg fattar ikkje at det går an å ha ei så ukritisk grunnhaldning til eigen kompetanse - sjølv om Norske Talentar aldri har gitt seg ut for å vere noko anna enn eit underhaldningsprogram. Det finns liten eller ingen substans i det ho lirar av seg.

Ein gong var det barnelærdom at ein ikkje skulle fare med usanningar eller lure folk. Det var dengang det, no er det sjåartala som styrer både etikk og moral. Og for TV-selskap er alt lov.

We don't wanna put in

2009-03-12T23:29:00.003+01:00

Idag tidleg kom nyheita om at Georgia har trekt seg frå finalen i Eurovision Song Contest i Moskva. Grunnen skal vere Russlands reaksjon på songtittelen på bidraget frå Georgia: We don't wanna put in. Russland meiner at put in er eit spark til deira høgt akta statsminister Putin, og vil ha teksten endra - eller eit nytt bidrag.

Eurovision Song Contest har aldri vore viktig og det er liten grunn til å tru at eit slikt fiffig ordspel skal få nokon som helst betydning på storpolitikken. Likevel er denne lille disputten mellom Russland og det tidlegare lydriket interessant. Den er eit uttrykk for Russlands ønskje om dominans; eit ønskje som vesten ikkje har vore istand til å forhalde seg til på ein konstruktiv måte.

Den engelske journalisten Edward Lucas ga i 2008 ut ein særs interessant bok om desse utviklingstrekka; Den nye kalde krigen. Lucas har i ei årrekke arbeidd som korrespondent for The Economist i Russland, og han har inngåande kjennskap til utviklinga som tidlegare Sovjetunionen har gått igjennom dei ti siste åra. Han er ikkje nådig i sin omtale av styresett og dei styrande. Boka handlar om korleis tilhøva i Russland og den russiske politikken har endra seg etter at Vladimir Putin kom til makta i 2000. Lucas viser korleis opposisjonen er knebla, pressefridomen truga og korleis KGB, no kalt FSB, har teke tilbake makta og legg press på Russlands nabostatar. Næringsliv og marknadskreftar blir overkøyrd av maktapparatet dersom dette er opportunt for Putin og hans krets av oligarkar. I følgje Lucas, kvir dei seg ikkje for å bruke sentralmakta til personleg vinning.

Dette er skremmande, men interessant lesing, ikkje minst fordi boka så klart viser vestens naivitet og manglande ryggrad; truleg motivert av eit lite reflektert ønskje om å kome seg inn på den store russiske marknaden for einkvar pris.

Georgia har nok ikkje lagt Lucas sin bok til grunn for det protestprega eurovisjonsbidraget, men vi skal ikkje sjå bortifrå at dei begge gir uttrykk for same sak; Den russiske bjørnen rørar på seg.

Kind Of Blue fyller 50

2009-03-08T22:50:00.006+01:00

2.mars var det 50 år siden Miles Davis gikk i studio for å starte innspillingen av albumet Kind Of Blue. Et av jazzhistoriens mest sentrale album og en inspirasjonskilde for jazzfolk verden over.

I anledning 50-årsjubileet har John Varrallo skrevet en artikkel om albumet. Denne er lagt ut på The Bill Evans Webpages og er absolutt verd å lese.

Fra YouTube har jeg hentet fram et gullkorn. Et opptak fra CBS-TVs Robert Herridge Theater 2.april 1959. I dette opptaket er ikke Bill Evans med på piano og heller ikke Cannonball Adderly på altsax. John Coltrane er med på tenorsax sammen med Jimmy Cobb (trommer) og Paul Chambers (bass).

Dette er et mesterverk som ikke kan spilles for ofte. Gratulerer med dagen, Miles!

Ny basstrombone

2009-03-04T23:29:00.004+01:00

Idag har jeg kjøpt meg ny, brukt basstrombone. Yamahas toppmodell YBL622, en modell utviklet av Douglas Yeo, basstrombonist i Boston Symphony Orchestra.

Instrumentet er litt i underkant av ti år gammelt, men i utmerket stand. Lettspilt og med en fabelaktig tone i alle register. Trombonen har to dreieventiler i dependent system, så det blir litt overgang fra King 8B som har ventilene i in-line system. Klokkestykket er på 9,5" og med mindre boring enn på Kingen. Det skal bli moro å spille storband med dette hornet.

Dessverre var Posten en smule hardhendt, noe som har ført til bulk i klokkestykket, mye pes og til at instrumentet må en tur innom en instrumentreparatør. Slikt skjer visstnok fra tid til annen.

Uansett, det er en godt fornøyd mann som i dag skriver litt på bloggen.

Det er på sin plass med et bilde, synes jeg.

Emosjonell inkontinens

2009-02-26T22:57:00.003+01:00

Klokka 21.50 ikveld starta NRK3 framvisinga av ein redigert versjon av Oscar-utdelinga. Klokka 22.19 hadde eg fått nok. Fått nok av ei forsamling filmkjendisar som verka konstant på gråten - når dei ikkje openlyst tuta.

Einar Førde skreiv eingong om det han kalla emosjonell inkontinens, eller det moderne mennesket sitt behov for å dele personlege kjensler i det offentlege rom - i tide og utide. No har dette tydlegvis utarta seg fullstendig. Til eit nivå der alle underhaldningsprogram med respekt for seg sjølv må ha minst eit gråtetokt om det skal vere vellukka.

Oscar-utdelinga var slik sett totalt uspiseleg. At dei som får prisar tek til tårene, kan eg til ein viss grad forstå. Men når prisutdelarar, nominerte og publikum får tårer i augo for eitkvart godord som blir sagt frå scena, får det heile eit komisk preg - i allefall for ei kort stund.

Og kva er det desse halv- og heilamerikanske kjendisane tutar over? Stort sett eigne prestasjonar - eller andres, om dei trur dei har noko å tene på det.

Eit skrekkeleg døme på kva amerikansk filmbransje er blitt. Dårlege vitsar, kjenslevare skodespelarar og ei usmakeleg samanblanding av sosialrealisme og kommers. Huff......

Og forresten, imorgon kveld viser NRK1 Mesternes mester. Då skal vi få sjå fullvaksne, tidlegare idrettsfolk halde rundt kvarandre og felle tårer fordi dei har vunne eller tapt ein konkurranse som er glemt før Kveldsnytt. Huff, igjen.........

Sony bryt grenser for marknadsføring ?

2009-02-20T14:38:00.003+01:00

Er videoen nedanfor er eit døme på Sony si moderne marknadsføring, eller er det berre tull og tøys? Ikkje veit eg, men litt morosamt er det........

Bård Vegard Solhjell og fildeling

2009-02-20T00:24:00.003+01:00

Kunnskapsministeren har blogg. Der skriver han om fildeling for tiden. Ikke så rart, i og med at hele verden nå er opptatt av hva som skjer med de fire tekno-piratene i Stockholm.

Solhjell sier selvfølgelig at han er mot ulovlig fildeling og at han ikke synes det er rart at musikkbransjen blir rasende på virksomheten som The Pirate Bay driver. Men hovedbudskapet hans er at det ikke går å kjempe mot ny teknologi, slik platebransjen har gjort de ti siste årene. Solhjells sammenligning går mot radio, fjernsyn og musikkassetten, og hvordan disse teknologiske nyvinningene forandret hverdagen vår da de i sin tid kom. En rar sammenligning spør du meg, men la gå. Han har også noen trendy betraktninger rundt nettets mange muligheter for å spre kultur til de store massene.

Det er ikke vanskelig å være enig med kunnskapsministeren når det gjelder platebransjens manglende realitetsorientering, men Solhjell glemmer i all sin idealisme og iver etter å sparke mot kapitalistene at dette i bunn og grunn er et spørsmål om inntektsbortfall for musikere og opphavsmenn. Vi snakker altså om enkeltmenneskers betaling for utført arbeid og enkeltmenneskers rettigheter til det de selv har skapt. Kanskje skal vi ikke være så veldig forundret over at en SV'er blander sammen dette.

Kunnskapsministeren prediker behovet for gode nedlastingsløsninger der kundene betaler for seg. Enig i det, men saken fra Sverige dreier seg ikke om det. Jeg skal være med på at mye av The Pirate Bays suksess ligger i brukervennlighet og enkel, rask nedlasting, men rettsaken dreier seg om at de har gitt blaffen i betalingen. De har gitt blaffen i det Solhjell hevder at mangler idag. Hvorfor har ikke de geniale hodene bak The Pirate Bay brukt ressurser på å utvikle et betalingsbasert nedlastingsgrensensitt? Sannsynligvis fordi hele poenget var at brukerne ikke skulle betale for det de lastet ned. Brukerne skulle dele filer med hverandre.

Solhjell skal ha en smule honnør for å dra opp en diskusjon om behovet for gode nedlastingstjenester, men enhver referanse til den pågående rettsaken stiller engasjementet i et underlig lys.

Kunnskapsministerens blogg finner du her. La det være mitt fildelingsbidrag.

Kampklare pirater

2009-02-16T23:05:00.004+01:00

Under denne tittelen skriver Dagens Næringsliv idag om rettsaken som er startet i Stockholm. Også næringslivets meningsdanner faller litt for fristelsen til å fremstille de fire opphavsmennene til Pirate Bay litt kule, men avisen klarer likevel å forholde seg til noen sentrale fakta.

Det samme kan ikke sies om nettmedia. Her fremstilles saken tidvis som frihetskamp og man kan følge rettsaken direkte på nettradio. På twitter.com kan man legge inn kommentarer og i formiddag gikk mye på at aktor hadde strevet med å få opp en Powerpoint-presentasjon - eller med andre ord; man kunne mistenke ham for å være digitalt inkompetent og dermed ikke kvalifisert til å føre saken? Alvorlig talt!

Saken har store mediainteresse og det skulle bare mangle. Uansett utfall av rettsaken mot fildelerne vil det poppe opp en mengde nye og interessante problemstillinger, og kanskje vil nettet bli forandret for alltid. Hva er lov og hva er ikke lov? Hva er fri informasjonsflyt og hva er tyveri? Er heleren like god som steleren (stjålet fra et bergensk munnhell)?

Tilbake til noen poeng fra Dagens Næringsliv:

omtrent 25 millioner brukere laster opp og ned samtidig
beregninger viser at fildeling via The Pirate Bay utgjør 40 prosent av verdens nettrafikk

Dette høres voldsomt ut. Så voldsomt at det er vanskelig å tro på. Men er det rett, så understreker det sakens alvor. Dimensjonene alene gjør at dette må tas tak i uansett. Vi snakker om at store inntekter til artister, komponister og musikkbransjen ellers faller bort med de konskevensene dette vil få på sikt.

Man må gjerne mene at musikkbransjen har vært sørgelig bakstreversk i forhold til ny teknologi, at de har presset sitronen til siste sure dråpe og at de har seg selv å takke for The Pirate Bays popularitet. Faktum er likevel at dersom man ikke får betalt for det arbeidet man gjør, så har det ingen hensikt å holde på. Og her snakker vi om musikere og komponister av ulike format - ikke om de store selskapene i musikkbransjen eller noen ganske få kakser i Hollywood.

Da får vi heller tåle at aktor strever med Powerpoint. Kanskje har han rede på et par andre ting som kan bidra i sakens anledning?

Et gullkorn før Melodi Grand Prix

2009-02-14T19:38:00.004+01:00

Klokken nærmer seg 19.55 og go-stolen varmes opp før Melodi Grand Prix. Nå er det siste runde før finalen og siste sjanse for de som tidligere er blitt nr. 3 og 4 til å sikre seg finaleplass.

Et lite sitat fra Frank Zappa er på sin plass, synes jeg:

The more mediocre your music is,the more accessible it is to a larger number of people in the United States. That's were the market is. You're not selling to a bunch of jazz aesthetes in Europe. You're selling to Americans who really hate music and love entertainment.

Kloke ord, men bare gyldig for amerikanere?

Kilde: Downbeat, 30.oktober 1969

Forvirrende fra dagbladet.no

2009-02-13T19:02:00.002+01:00

Dagbladet på nett kjører idag en forvirrende artikkel om rettsaken mot mennene bak The Pirate Bay som starter på mandag 16.februar i Stockholm. Artikkelen er mer eller mindre en oppsummering av innholdet i en ny bok skrevet av Anders Rydell. Tittelen er Piraterna: De svenska fildelerna som plundrade Hollywood, og betrakter visstnok saken fra Sverige som en frihetskamp; en kamp mellom tradisjonell jus og kode (?).

Utfra artikkelen er det ikke lett å hente ut noe poeng. Kanskje er boken klarere, men spørsmålet er om en slik artikkel i det hele tatt bør publiseres når media ikke er i stand til å komme med noen fornuftig kommentar.

Jeg skal ikke gi meg ut på å gjengi innholdet, men nøyer meg med en lenke til dagbladet.no.

For ordens skyld; det er ikke Hollywood som blir plyndret. Det er hardt arbeidende låtskrivere og musikere verden over som ikke får inntekt fra arbeidet sitt.

Nettopp høyrt: Road Shows (Sonny Rollins)

2009-02-13T07:41:00.003+01:00

Det er tidleg morgon, og eg sit på Flesland og ventar på at flyet til Sogndal skal gå. Reisen starta i Trondheim allereie kl. 04.45 idag, og hadde vore uuthaldeleg om det ikkje var for Sonny Rollins Road Shows på øret.

Sonny Rollins er blitt 78 år og har bak seg ein karriere på nesten 60 år. Likevel er det lite live-opptak frå denne karen. I følgje dei som har greie på det, skuldast dette at Rollins er usedvanleg sjølvkritisk og difor sjeldan har vore tilfreds med konsertopptak.

No har han fått hjelp frå nevøen Clifton Anderson, trombonist og samarbeidspartnar gjennom 25 år. Anderson har saman med onkelen plukka ut eit knippe konsertopptak frå dei ti siste åra og samla dei på den heilt ferske CD'en Road Shows. Dette er ikkje berre ei samling ypperlege Rollins-låter, men og eit tversnitt av tenorsaksofonistens mangfoldige repertoire. Her møter vi ein utøver som går utanpå dei fleste og som framleis er oppteken av å skape noko nytt. Hos Rollins er ikkje ein standardlåt noko du har høyrt tusen gonger før, men eit utgangspunkt noko som Rollins er fast bestemt på å gjere til sin eigen musikk. Og han gjer akkurat det.

Trombonister kan hyggje seg med Clifton Anderson, en trombonist som nok ikkje er blant dei mest profilerte, men som har mykje på lager etter 30 år innanfor klassisk musikk og jazz.

Og best av alt; nedarst i høgre hjørne står det Vol 1. Her er det berre å vente på meir!!

Buzz, hype, men ingen inntekt

2009-02-11T22:37:00.005+01:00

54 prosent av norske musikere har opplevd å finne musikken sin ulovlig tilgjengelig på nettet, og 10 prosent har funnet musikken ulovlig på nettet før utgivelsesdatoen. Dette viser en undersøkelse som Dagens Næringsliv har gjennomført i samarbeid med GramArt.

Undersøkelsen er litt vanskelig å forholde seg til. 2700 av GramArts 3800 medlemmer har mottatt et spørreskjema på e-post. 692 har svart. Dette er en svarprosent på 26, og utgjør 18 prosent av det totale medlemstallet. To tredjedeler av dem som svarer er motstandere av fri fildeling, og åtte av ti er uenige når fildelere argumenterer for at all kultur bør være gratis.

Konklusjonen er ikke overraskende, men jeg vil ikke si at den er like klokkeklar som Dagens Næringsliv gir uttrykk for. Til det er svarprosenten for lav.

Desto mer overrasket er jeg over hvordan Dagens Næringsliv følger opp den første artikkelen i onsdagens utgave. Her er overskriften: Ser pr-verdi i piratspredning. Her spekuleres det rundt at mange artister ser en pr-verdi i ulovlig spredning selv om de prinsippielt er imot. Det er P3s musikksjef Håkon Moslet som hentes inn som ekspertsynser og som på elegant vis kommer med følgende språklige perle:

- Dersom en artist får en buzz rundt seg på nettet, da kan det bli en del av bandets hype, og kan være en bra start på en platelansering eller en karriere.

Artist, buzz, band og hype. En ting er at Moslet sliter med norsken. Værre er det at avisen ikke er kritiskt til sitt eget lille utsagn tidligere i samme artikkel: Det er i hovedsak de som bare delvis lever av musikken som mener pr-verdien av fildeling overgår tapene.

Og dette er sakens kjerne. Digital innspillingsteknologi og internett har åpnet mange muligheter for alle som driver med musikk til å spre denne. Man trenger ikke platekontrakt for å bli hørt. Musikken kan artisten spre selv, eller han kan overlate det til andre - gjerne de som vi i andre sammenhenger putter i kategorien pirater. Men det er bare de som delvis lever av musikken som kan argumentere med at pr-verdien overgår tapene. De har jo i utgangspunktet ikke noe tap å ta hensyn til. Å dra inn MySpace og Urørt i denne diskusjonen blir bare forvirrende. Dette er konsept som følger naturlig av teknologien og som representerer en mulighet for å bli hørt, men som likevel er under den håpefulle artistens kontroll. Det er ikke snakk om tyveri.

For profesjonelle, etablerte musikere representerer den nye teknologien en utfordring. En trussel mot inntektssiden som ingen annen produsent uansett bransje ville akseptert at forble ukontrollert. For denne gruppen har Moslets egenutviklete teori om buzz, hype og PR liten verdi. Teorien har ingen inntektsside.

Hovefestivalen og kreditorene

2009-02-07T16:37:00.006+01:00

Etter at Hovefestivalen ble slått konkurs 23.desember i fjor, er det få norske media som har giddet å følge saken. Untatt Dagens Næringsliv. Både torsdag 5.februar og fredag 6.februar har avisen artikler om hvordan tilstanden er i boet etter herrene Sandberg og Gunnufsen. Og bra er det, for saken fortjener oppmerksomhet langt utover nyheten om selve konkursen. Sandberg og Gunnufsen har nemlig planer om å forsette innenfor festivalsegmentet - dette til tross for at mye tyder på at de burde la være.

Forholdene som bobestyrer Pål Christensen nå avdekker er lite lystelig lesning. Kassen etter Hove-festen er tom, fullstendig tom. Bobestyreren har totalt funnet 175.000 mens gjelden beløper seg til kr. 15 mill. Kreditorene taper alt og Christensen beskriver foretaket som kvalifisert tapsbringende. - Kredittviljen hos leverandørene har også vært ekstraordinær. Det hele har preg av et vekkelsesmøte, sier Christensen.

Bildet som nå avtegner seg står i grell kontrast til slik Sandberg og Gunnufsen beskrev situasjonen i desember, da det ble kjent at festivalen var i trøbbel. Dengangen hevdet herrene at det var et skattekrav på 1,3 mill fra Skatt Sør som utgjorde hele grunnlaget for konkursbegjæringen og at kreditorene ville få pengene sine. Og det var fortvilende at festivalen sto i fare for å gå konkurs på et så tynt grunnlag. Idag sier de at de håper og tror at alt har gått rett for seg og at de personlig taper to-tre millioner som ikke er meldt inn til boet.

Inntrykket av rot, tull og bortforklaringer forsterkes altså ettersom arbeidet med boet skrider fram uten at dette i synlig grad affiserer Sandberg og Gunnufsen. Tvert imot. Til Dagens Næringsliv uttrykker de håp om å kunne fortsette festivalen sommeren 2009 med de nye eierne, Festival Republic.

Hvordan er det mulig å si slikt? Er det helt likegyldig for disse to kulturentreprenørene hvordan økonomi styres og regninger betales? Det er på det nærmeste arrogant å framstå slik når der sitter kreditorer som ikke får pengene sine fordi man har drevet festival for andres regning.

Og her er det ikke snakk om bare Arendal kommune, Sparebanken Sør og Skatt Sør som de største kreditorene. Her er det også mindre foretak som ikke får betalt.

En leverandør beskriver det slik:

- De skulle ha maling og verktøy og sånne ting. Masse på veldig kort tid. Og vi følte vel vi kunne stole på dem. Kommunen var jo tungt inne med midler. Og det lå nesten en glorie over disse folkene som kom fra Quartfestivalen i Kristiansand for å sette Arendal på kartet.

En drosjesjåfør fra Sandefjord har denne historien:

- Jeg fikk i oppdrag å hente et band fra Gardermoen som kom fra San Fransisco eller hvor det nå var henne. Med instrumenter og greier. Jeg kjørte dem til et hotell i Arendal og kom fram midt på natten. Men bandet hadde jo ikke begrep om noe som helst og ville ikke betale. Det skulle festivalen gjøre, sa de. Men alle lå visst og sov, så der var lite å hente. Det var bare rot. Og siden fikk jeg hele tiden beskjed om at pengene var på vei. Nå er det vel ingen mulighet til å få noe som helst.

Den første historien illusterer hvordan kommunen har fungert som en indirekte garantist for at dette var liv laga og drevet av folk som visste hva de holdt på med, mens det motsatte faktisk har vært realiteten. Slikt er farlig og bør være en tankevekker for både politikere og for næringslivstopper. Deres legitimering gir kraftige signal og føringer på hvordan andre aktører forholder seg.

Den andre historien viser hvordan en mann som utfører sin vanlige jobb under det han opplever som vanlig aksepterte forutsetninger opplever at kunden driter i ham og stikker fra regningen. Og der finnes flere. Nær 70 kreditorer har meldt krav til boet, fra noen tusenlapper til flere milioner.

Begge historiene bør fungere som advarsel til alle som blir bedt om å gi kreditt dersom disse to satser på nytt til sommeren.

Se også:
.....og så var Hovefestivalen konkurs (23.desember 2008)
Konkurs-kurs med Hove (11.desember 2008)
Hovefestivalen - konkurs eller ikke konkurs? (9.desember 2008)

Det perfekte instrument, den perfekte utøver

2009-02-02T23:45:00.003+01:00

Jeg har søkt mye på nettet for å finne dokumentasjon på trombonens særstilling blant blåseinstrumentene og trombonister som skaperverkets ultimate utøvere. Charles Darwin gjorde lite for å plassere oss i den særstilling vi fortjener. Mannen var rett og slett ikke interessert.

Treblåsere generelt, og saksofonister spesielt, har lenge underholdt seg selv og andre med dårllige vitser om trombonen og enda dårligere vitser om trombonisters mentale kapasitet.

Illustrasjonen nedenfor er beviset vi trenger. Et dokument som en gang for alle avslutter den utmattende diskusjonen om det åpenbare.

Ferieproblem i piratbukta

2009-01-30T15:33:00.004+01:00

Nettutgåva av VG tek helg med nyheita om at "Pirate Bay kneler". Folk i hus og hytter er no så ivrige etter gratis nedlasta musikk at Pirate Bay ikkje lenger har serverkapasitet nok. Ikkje er der betring å spore heller, for dei to som kan noko i piratbukta er visstnok på ferie.

Hhmmm. VG slår opp dette i ein form som nærast legitimerer det som denne gjengen held på med. Om ikkje trafikken mot Pirate Bay blir enno større, skal eg ete mykje rart. Dei to "gründerane" framstår som rolege i høve til rettsaka som snart skal møte i. Dei kjempar ein slags einsam kamp mot alle dei som vil ha betalt for det dei lagar.

Eg er varm tilhengar av lovleg nedlasting via internett. Det er rimeleg, effektivt og miljøvennleg. Men Pirate Bay opererer delvis innanfor eit segment som truar med å rive ned heile musikkbransjen. Vi ville aldri akseptert at folk gjekk inn i ei daglegvareforretning og tok med seg melk og brød utan å betale. Når det gjeld musikk er dette på veg til å bli heilt OK. Pirate Bay har 27 millionar peers og reknar med 15-20 millionar brukarar til einkvar tid.

Dette er akkurat det som det gjer seg ut for å vere: PIRATVERKSEMD.

Sprellemannsprisen

2009-01-25T23:40:00.003+01:00

En gang for lenge, lenge siden, var det å få spelemannsprisen et kvalitetsstempel. Prisen garanterte nærmest for at produktet var av ypperste kvalitet, og plate-coveret ble omhyggelig og lett synlig merket med spelemannssymbolet. Idag er musikken underordnet kjendisenes behov for å vise seg fram sammen med nye kjærester eller buse ut med stupide ytringer fra scenen - eller fortelle nasjonen om toalettbesøk. - Jeg tror han sitter og driter, sa Yosef om Tshawe, da statsråd Brustad delte ut eksportprisen til Madcon.

Her er et knippe overskrifter fra dagens aviser:

Marlin og Kåre Conradi viste sin kjærlighet (Dagbladet)
- Jeg kom akkurat ut fra dassen (Dagbladet siterer Thom Hell)
Linn Skåber viste fram kjæresten (Nettavisen)
Trygler kjæresten om å fri (Maria Mena til VG)
Juryen splittet da Madcon ble vraket (Aftenposten)

I tillegg til godt voksne kjendiser som paraderer kjærester, skal også programlederne nå ha sitt. Hysteriske opptrinn og helst litt nakenhet. Denne gang fikk fjernsynsseerne nyte duoen Numme og Rønneberg i Adams drakt. Dette er til å spy av!

Og musikken? Ingen overraskelser, ingenting å skrive om. Espen Lind ble årets spelemann, men i følge Aftenposten skulle det vært Madcon. De fikk istedet eksportprisen. - En skandale, sier P3s Håkon Moslet til avisen. Javel, men i den store sammenhengen .......?

Jobs jobb

2009-01-20T22:09:00.003+01:00

Det har lenge rådet usikkerhet rundt Apple-sjef Steve Jobs helse. 14.januar kom meldingen om at han er sykemeldt fram til juni måned. Kommentatorer innenfor IT-bransjen spekulerer likevel på om dette kan være mer permanent enn som så. Hvem skal i så fall ta over etter Steve Jobs?

Steve Jobs startet Apple i 1976 sammen med Steve Wozniak (Wonderful Wizard of Woz), som forsvant ut av selskapet etter en flyulykke i 1981. Han har siden dengang vært innom Apple som utvikler, men har ikke hatt noen fast tilknytting utover at han fremdeles er aksjeeier. Steve Jobs drev Apple fra til 1985 da han ble presset ut og erstattet med John Sculley, en tidligere Pepsi-direktør, som kunne mer om soft drinks enn software. Steve Jobs startet NeXt, et selskap som aldri helt tok av.

Apple havnet i skyggenes dal under Mr.Sculleys ledelse. Selskapet mistet sitt innovative driv og var på full fart mot et smalt segment innenfor design og reklame. Microsoft så ut til å ta over mer og mer av et uendelig stort marked.

Det skulle gå 12 år før Steve Jobs ble tatt inn i varmen igjen som Apples CEO. Med hans inntreden tok Apple tilbake sin posisjon og lanserte iMac, iBook, iPod og iPhone. Det var som å oppleve 80-tallet på nytt. Et selskap frontet av en karismatisk leder med visjoner og en fabelaktig evne til å se hva kundene vil ha.

Og her ligger utfordringen når Jobs nå går fra skuten for kortere eller lenger tid. Det finnes knapt noe selskap der lederens visjoner og personlighet er så sterkt knyttet til produktrekken. Selv om Apples nr. 2, Tim Cook, er en genial organisator med nese for design og produksjonsprosesser, så har han ikke Jobs visjoner for selskapet - eller i allefall er ikke disse uttrykt offentlig.

Dette er Apples problem. Steve Jobs har en tendens til å velge seg nære medarbeidere og samarbeidspartnere av det hypergeniale slaget, men som ikke kommer i veien for hans egen posisjon som selskapets guru og ansikt utad. Da må det oppstå et tomrom når han tar time-out, og i en situasjon med ukjent produkt-pipeline, er det ikke godt å si hvordan det skal gå.

Det blir spennende å følge med, men jeg håper fortsatt å få se Steve Jobs på scenen med nye produkt som sier WHOW! For noe slikt vil vi ikke få fra Microsoft og Dell.

En artist manglet på Obamas konsert

2009-01-19T12:54:00.003+01:00

Så er vi igang. Tirsdag tar Barak Obama plass i 1600 Pennsylvania Avenue og skal styre skuten i minst fire år.

Og festlighetene har startet. Søndag kveld og natt til mandag var det stor konsert til ære for den nye presidenten. Etter sigende sto kjendisartistene i kø for å få opptre; Shakira, Bruce Springsteen, Stevie Wonder, Beyonce og han som Tina Fey i sin Palin-imitasjon så treffende kalte King Bono of Ireland, for å nevne noen ganske få.

Men en artist manglet, Obama Girl. Utrettelig har Amber Lee Ettinger kjempet på presidentkandidatens side med det eneste våpenet hun har; videoer på YouTube og Barelypolitical.com.

På Kvartventilen skal hun iallefall få plass. I en duett med mannen selv.

Loven vest for internett

2009-01-15T19:06:00.002+01:00

I ein artikkel på dagbladet.no 10.januar, skriv forfattaren Erik Fosnes Hansen om ulovleg fildeling under denne overskrifta. Som vanleg frå denne kanten, er det ein velformulert artikkel. Men Fosnes Hansen går i fellen når han utelukkande brukar ulovleg fildeling som forklaringsfaktor for svikt i inntekter for plate- og filmbransjen.

For det er nok truleg dei siste dagars klagesong frå platebransjen som har utløyst Fosnes Hansens skriverier. Platebransjen rapporterar i år - som i fjor - om dramatisk svikt i salet. Til og med etablerte artistar som Bjørn Eidsvåg ser sviktande salstal (Kulturnytt i P2, måndag 12.januar). Og bransjen legg skulden på ulovleg fildeling. Skal vi tru dei, er dette ein type aktivitet som no er i ferd med å dominere formidling av musikk. Og P2 følgjer opp med å intervjue tre ungdomar som innrømmer at dei lastar ned ulovleg så det kvin i harddisk og prosessor. Ikkje forstår dei at dette er galt heller. Kvifor skal dei betale for noko som dei kan få gratis?

Eg skal gi Fosnes Hansen og platebransjen rett i at uloveleg filedeling og anna gratis nedlasting er noko svineri. Det er tjuveri på linje med alt anna tjuveri og på sikt øydeleggande for utøvande kunstnarar.

Men det blir for enkelt å frita platebransjen heilt for trøbbelet som no viser seg kvart einaste år i januar månad. Eg har tidlegare skrive om tre faktorar som har ført oss inn på eit kollektivt villspor: Manglande pristilpassing ved overgang frå LP til CD ein gong på tidleg 90-tal, manglande bredde i utgivingar som igjen førte til at marginale utøvergrupper såg seg om etter andre distribusjonskanalar, og sist men ikkje minst, fullstendig mangel på forståing for kvar utviklinga av internett ville føre oss. Platebransjen har dei siste 15 åra alltid kome halsande etter utviklinga og det kan sjå ut som om alle initiativ til samarbeid mellom den tradisjonelle platebransjen og dei som har bana veg i digital formidling strandar på platebransjens profittforventing. Denne synes å vere same idag som den var dengang LP-plata regjerte.

Eg savnar desse aspekta ved den diskusjonen som no pågår. Eg savnar konstruktive innspel til korleis ein internasjonalt kan kome vidare med digital formidling - så godt tilrettelagt at uloveleg fildeling ikkje lenger blir eit lokkande alternativ.

Dei som lurar på kva eg meiner, kan kikke på amazon.co.uk sin nye nedlastingsteneste. Ei glimrande sak - dessverre ikkje er tilgjengeleg utanfor United Kingdom.

Nå er det ikke lenge igjen

2009-01-14T15:04:00.003+01:00

Wired Blog Network - Underwire

2009-01-09T20:28:00.004+01:00

Wired Blog Network har lenge kjørt en bra musikkblogg kalt Listening Post. 10.desember i fjor valgte Wired å videreføre denne bloggen som en ren kultur kalt Underwire, der musikkstoff skal dekkes på bred basis. Grensesnittet mellom musikk og teknologi vil bli videreført på business-bloggen Epicenter. Her vil man også finne mye bra IT-stoff

Begge bloggene er underbruk av Wired, noe som borger for at kvaliteten i stoffet som publiseres vil bli videreført

Mp3, igjen........

2009-01-03T16:41:00.002+01:00

Av og til er eg, i min iver etter å finne gode digitale alternativ, altfor rask. Eit besøk på amazon.co.uk si hovudside for mp3 downloads, viser at denne tenesta førebels berre er tilgjengeleg for kundar innanfor UK. Synd, men slik er det. Vi får håpe at tenesta snart blir internasjonal, for utvalet hos amazon er upåklageleg stort.

Bergen Big Band som Mp3

2009-01-03T16:25:00.002+01:00

29.desember i fjor skreiv eg om Bergen Big Band sitt siste album Som den gyldne sol frembryter. Eit kjapt søk på amazon.co.uk viser at dette albumet no kan lastast ned digitalt på mp3 format; heile albumet eller låtane enkeltvis. Prisen er hyggjeleg: £6,99 for heile albumet eller £0,79 for kvar låt.

Freddie Hubbard er død

2009-01-02T14:37:00.004+01:00

Saman med 2008 forlot også trompetisten Freddie Hubbard oss. 29.desember døydde han på Sherman Oaks Hospital i California 70 år gamal.

Frederick Dewayne Hubbard vart fødd 7.april 1938 i Indianapolis, Indiana. Frå midt på 60-talet til slutten av 80-talet høyrte han til blant dei mest markante utøvarane innanfor bebop og hardbop. Han spelte ilag med folk som Quincy Jones, Sonny Rollins, Slide Hampton, Eric Dolphy, McCoy Tyner og John Coltrane.

Dei seinare åra sleit Hubbard med slitasje etter mange års råspeling, men han ga i eit intervju med Downbeat hausten 2008 uttrykk for vilje til å kome attende både som utøvar og som inspirator for andre. Slik skulle det ikkje gå.

Meir om Freddie Hubbard finn du her

Nettopp høyrt: Som den gyldne sol frembryter (Bergen Big Band)

2008-12-29T21:03:00.003+01:00

Jula er ei fin tid. Særleg når kalendaren velsignar oss med mange fridagar. I år har eg kjøpt julegåve til meg sjølv. Og ikkje berre det, men den er av det religiøse slaget; Som den gyldne sol frembryter.

Dette albumet er ei samling salmar og folketoner arrangert for storband og første gong framført i Vangskyrkja under Vossajazzen i 2006. Seinare har Bergen Big Band framført musikken på Balejazz i 2008 og i samband med platesleppet i november 2008.

Det er ikkje laga mykje kyrkjemusikk for storband. Mest kjend er nok Duke Ellingtons Second Sacred Concert. Bergen Big Bands siste album er difor ei kjærkomen tilvekst til denne delen av storbandlitteraturen. Vellukka er det også. Ei samling tradisjonelle salmar og folketoner får ny musikalsk drakt gjennom arrangementa til Jan Magne Førde, Vidar Johansen, Svein Henrik Giske, Olav Dale og Reid Gilje. Dei gjer bruk av alle storbandets klangfargar fullt ut og lagar vakre koplingar mot songsolistane/stevarane Berit Opheim, Kari Malmanger og Eirik Lohne Rongved.

Eg har tidlegare vore kritisk til den hemningslause crossover-mentaliteten som herjar moderne jazz, men Som den gyldne sol frembryter er så vellukka at eg reservasjonslaust vurderer å bite i meg tidlegare kritiske utsegner. Kvalitet gjennomsyrar albumet frå start til slutt. Ein personleg favoritt er albumets einaste orginalkomposisjon; Jan Magne Førdes Troll. Dette er ein rein instrumentallåt, men drivande god og eit ypparleg døme på crossover som fungerer.

For alle som er glad i storbandjazz, vakker song og som treng litt åndeleg påfyll, er denne plata eit obligatorisk. Når eg tenkjer meg om, så bør den eigentleg vere obligatorisk for alle - absolutt alle.

GOD JUL !

2008-12-23T11:24:00.003+01:00

...... og så var Hovefestivalen konkurs

2008-12-23T11:13:00.002+01:00

Det gikk som det måtte gå; idag gikk Hovefestivalen konkurs. Ifølge Fædrelandsvennen tok det tingretten 35 minutter å komme fram til denne konklusjonen.

Men festivalledelsen gir ikke opp. De har håp om engelsk redning og styreleder Morten Sandberg sier til Side 2:

- Det viktigste nå er at festivalen lever videre i en eller annen form. Dersom Festival Republic skulle ønske å ta opp tråden etter oss, er det ingenting som ville glede oss mer.

Vel, vel........

Nettopp hørt: Rambling Boy (Charlie Haden)

2008-12-17T21:29:00.005+01:00

Dette albumet har Downbeat gitt fem stjerner. Jeg må innrømme at det er litt vanskelig å forstå, men kanskje ligger grunnen i at Charlie Haden her går tilbake til røttene sine - i absolutt forstand. Man må være amerikaner for å sette pris på Rambling Boy fullt ut.

De fleste forbinder bassisten Charlie Haden med avantgarde jazz sammen med Ornette Coleman, eller som leder for det tildels ekperimentelle Liberation Music Orchestra. Rambling Boy er så langt fra dette som det overhode er mulig å komme. Albumet er en hyllest til amerikansk tradisjonsmusikk og en personlig historiefortelling fra Charlie Haden. Sammen med nær familie og venner går han tilbake til utgangspunktet; et familieorkester. Det var her han kom fra og det var The Haden Family som var starten på hans karriere for nær sytti år siden. Nest siste sporet på albumet er en lydprøve fra The Haden Family Radio Show i 1939, der to år gamle Charlie Haden synger Roll Us Over The Tide.

Her er mye bra folk med på Rambling Boy. Både Elvis Costello og Pat Metheny bidrar og tidsvis kan man også høre Charlies forankring i jazzen gjennom eminent bass-spill. Men i hovedsak blir dette et album med musikk som man må være grundig bevandret i amerikansk kultur for å kunne verdsette fullt ut. For de fleste andre blir nok dette litt i overkant hillbilly. Åpningssporet Single Girl, Married Girl, sunget at Charlies døtre, setter mye av standarden for hva som kommer senere, men bør ikke skremme noen fra å høre igjennom hele albumet. Rambling Boy er godt laget og vil utvilsomt få et stort publikum. Bare man ikke forventer Charlie Haden slik han har fremstått siste femti år.

Konkurs-kurs med Hove?

2008-12-11T00:09:00.003+01:00

VG melder at Hove-eierne Toffen Gunnufsen og Morten Sandberg skal lære opp norske arrangører i å drive festival. Hendelsen er lagt til mars 2009 og håndtering av konkurs kan bli et viktig punkt på programmet.

Nå er dette i ferd med å bli morsomt. Men de to herrene har utvilsomt mye å lære bort.

Hovefestivalen, igjen...........

2008-12-10T09:08:00.002+01:00

Aftenposten.no melder at Quartfestivalen kan senke Hovefestivalen. Quart nekter å godta frivillig akkord, som vil føre til at de går glipp av kr. 5705. Arendal kommune har satt akkordløsning med kreditorene som betingelse for å tre støttende til og redde festivalen. Det ser ut til at Morten Sandberg og Toffen Gunnufsens redningsaksjon kan mislykkes.

Men hva hadde Hovefestivalen ventet? Et ønske om god jul fra Quart? Her er det noen som tror mer på julenissen enn hva godt er.

Hovefestivalen - Konkurs eller ikke konkurs??

2008-12-09T00:08:00.004+01:00

I følge VG, som refererer til Agderposten.no, er Hovefestivalen begjært konkurs.

VG melder at konkursbegjæringen skal opp for Aust-Agder tingrett 16. desember, men at verken skattemyndighetene eller festivalledelsen vil kommentere saken. Det er et skattekrav på 1,3 mill.kr. som er grunnlaget for konkursbegjæringen fra Skatt Sør.

Så sent som i oktober takket Hove-sjef Morten Sandberg for støtten fra bystyret i Arendal, som vedtok å omgjøre gjelden på 4 millioner kroner til tilskudd.

- Dette tar vi som et tegn på at politikerne i Arendal mener at Hovefestivalen har livets rett, og er viktig for regionen. Å etablere suksessen Hove har kostet mye arbeid og en god del mer penger enn vi forutså, sa Sandberg den gang.

Idag sier den samme Sandberg til Agderposten, der både han og Skatt Sør kommenterer i øst og vest, at han ikke forstår at Skatt Sør har begjært festivalen konkurs og at alle kreditorene, inkludert skattemyndighetene, vil få pengene sine utbetalt 15.desember. På hjemmesidene forsikrer Hovefestivalen at det ikke er fare for konkurs. Hele saken bunner i at skattemyndighetene vil ha pengene sine.

Hovefestivalen på Tromøy utenfor Arendal ble etablert som en konkurrent til Quartfestivalen i Kristiansand.

Forvirret? Konkurs eller ikke konkurs; det blir spennende å se hvor Toffen Gunnufsen starter festival neste gang. Samtlige norske kommuner bør nå være advart.

Duke Ellingtons Second Sacred Concert

2008-12-03T10:58:00.001+01:00

Svein Ølnes skriv på bloggen om konsertane i Stedje kyrkje og Leikanger kyrkje sist søndag

Nettopp hørt: Act Your Age (Gordon Goodwins Big Phat Band)

2008-12-01T21:23:00.004+01:00

En av storbandjazzens fornyere, Gordon Goodwin, har kommet med ny CD. Tett og fett fremstår Big Phat Band som et moderne storband, godt hjulpet at alt hva moderne opptaksteknologi har å by på. Men representerer denne platen noe nytt sett i forhold til Goodwins to foregående album?

Svaret mitt er nei. Act Your Age er like tøff og drivende som XXL (2005) og The Big Phat Pack (2006), men her er lite nytt. Goodwin følger gamle spor med en blanding av egenkomponert stoff og tilpassete greier, for eksempel September, en gammel Earth, Wind and Fire sak. Litt kjedelig blir det kanskje i lengden, men Goodwin redder seg iland på at bandet er sammensveiset og bestående av toppfolk i alle rekkene. Kjekt å høre på slike folk.

For en tid tilbake skrev jeg om Monday Night Live At The Village Vanguard. Dette albumet fra The Vanguard Jazz Orchestra representerer på mange måter det absolutte motstykket til Act Your Age. Inntil Goodwin finner på noe nytt velger jeg Thad Jones og Mel Lewis gamle gutter. I allefall i 2008.

Second Sacred Concert 30.november

2008-11-25T20:46:00.006+01:00

Sogndal Storband med solist Odrun Ugulsvik Myklebust saman med Sogndal Songlag og Leikanger Blandakor inviterer til konsert!

Denne gongen er det Duke Ellington sin Second Sacred Concert som vert framført. Stykket er skrive for Storband, solist og kor og vert framført i både Stedje og Leikanger kyrkje. Med fantastisk akustikk og ei flott ramme er vi sikre på at publikum vil få ei stor oppleving.

Musikalsk ansvarleg er Diccon Pearce som og vil traktere både orgel og piano i tillegg til å styre kor og band med kyndig hand.

Om stykket:

Second Sacred Concert er ein av i alt tre kyrkjekonsertar for
storband og kor som Duke Ellington skreiv mellom 1965 og
1973. Verket vart ferdig i 1968 og vart første gong framført i
Cathedral of St. John (New York) same år med svenske Alice
Babs som solist. Second Sacred Concert består av i alt 10 satsar,
og tekstane er sterkt prega av borgarrettigheitskampen som
gjekk føre seg i USA på 1960-talet. Ellington måtte tole kritikk
for samanblandinga av religiøse tekstar og jazz, men uttalte
sjølv at desse kyrkjekonsertane var: "The most important thing
I've done".

Dato:

Søndag 30. november

Stad:

Stedje Kyrkje kl. 1700

Leikanger Kyrkje kl. 2000

Billettpris: 100,- /50,-

Nettopp hørt: Monday Night Live At The Village Vanguard

2008-11-10T21:30:00.007+01:00

I 1965 startet trompetisten Thad Jones og trommisen Mel Lewis det etterhver så kjente Thad Jones/Mel Lewis Orchestra - en standard strorbandbesetning, men med musikk som fornyet sjangeren. De to jobbet sammen i 14 år fram til Thad Jones slo seg ned i København rundt 1979. Orkesteret ble videreført som Mel Lewis Jazz Orchestra fram til Lewis døde i 1990, da det skiftet navn igjen til The Vanguard Jazz Orchestra - oppkalt etter jazzklubben som hadde vært orkesterets faste tilholdssted i en årrekke; The Village Vanguard. Idag er det trombonisten John Mosca som er orkesterets musikalske leder, mens basstrombonisten Douglas Purviance tar seg av administrasjonen. Fremdeles holder orkesteret hus på The Village Vanguard, og nå har klubben gitt tittel til bandets siste dobbel CD.

Monday Night Live At The Village Vanguard er blitt en perle av et storbandalbum. Bunnsolide musikere fører tradisjonen etter Thad Jones og Mel Lewis videre. Av 11 låter på albumet er 6 kredittert Thad Jones. De resterende låtene er hentet fra Fats Waller, Stevie Wonder, Jim McNeely (som er Composer in Residence hos VJO), pluss to standardlåter; St.Louis Blues og Body and Soul. Bob Brookmeyer har gitt St. Louis Blues et fikst arrangement med stilige temposkift og akkordkombinasjoner. Her kan man også nyte trombonisten Louis Bonillas soloarbeid.

Som albumtittelen antyder, er albumet spilt inn live på The Village Vanguard 10. og 11.februar 2008. Lyden har studiokvalitet og produsentene (Douglas Purviance og Thomas Bellino) har klart å ta vare på den gode klubbstemningen og snerten som ligger i et live-opptak. Dette gir albumet en ekstra dimensjon og sier noe om kvaliteten på musikerne som tar vare på Thad Jones/Mel Lewis arv. Her er det ikke nødvendig å tilbringe uker og måneder i studio. Det holder med to kvelder.

Her følger en liten smakebit fra YouTube

.....og så var det slutt for Neal Hefti

2008-10-30T16:59:00.008+01:00

15.oktober døde den amerikanske komponisten og arrangøren Neal Hefti, 85 år gammel. Nyheten om hans bortgang har ikke vært spesielt synlig i norske medier, til tross for at de aller fleste har hørt musikken hans i en eller annen sammenheng. Bildet til venstre er fra 1941 og Hefti sees her sammen med Frank Sinatra.

Neal Hefti ble født 29.oktober 1922 i Hastings, Nebraska. Første trompeten fikk han i julepresang da han var 10 år gammel og allerede da han gikk på high school jobbet han som arrangør og trompetist i lokale storband. Det sies at det var hans mor som presset på for å få unge Neal til å bli musiker og arrangør. Hun mente at dersom han ble utkalt til tjeneste i krigen som alle så komme, så ville han ende opp i et eller annet orkester langt borte fra fronten.

Mot slutten av 40-tallet la Hefti trompeten på hyllen og brukte all sin tid på komposisjoner og arrangement for de store orkesterlederne. Her kan nevnes Harry James, Count Basie, Woody Herman og Buddy Rich. Dette var i en periode der orkesterlederne enten holdt seg med faste arrangører eller kjøpte musikk fra arrangører som jobbet frilans.

Fra 60-tallet og utover, jobbet han mest inn mot musikk for film og fjernsyn. Det var med dette arbeidet han trivdes best. Her kunne han skrive akkurat det han ville - frikoplet fra begrensinger i besetning og frikoplet fra orkesterledernes trange økonomiske rammer.

Det er på sin plass med et lite musikalsk minne over mannen. På lenken under finner du Count Basie sin signaturlåt Lil' Darlin' - laget av Neal Hefti. Opptaket er fra 20.november 2004 og det er Sogndal Storband som spiller i Sogndal kulturhus.

Lil' Darlin'

Den gale basstrombonisten - En vandrehistorie fra Uruguay

2008-10-22T21:35:00.005+02:00

Om dette er en sann historie vet jeg ikke. Den er i allefall verd å lese for alle som ønsker å få bekreftet sine fordommer mot basstrombonister. For å unngå at gode poeng går tapt i oversettelsen, trykkes historien slik den er å finne på darwinawards.com:

(August 1998, Uruguay) In a misplaced moment of inspiration, Paolo Esperanza, bass-trombonist with the Symphonica Maya de Uruguay, decided to make his own contribution to the cannon shots fired during a performance of Tchaikovsky's 1812 Overture at an outdoor children's concert. In complete disregard of common sense, he dropped a large lit firecracker, equivalent in strength to a quarter stick of dynamite, into his aluminum straight mute, and then stuck the mute into the bell of his new Yamaha in-line double-valve bass trombone.

Later from his hospital bed he explained to a reporter through a mask of bandages, "I thought the bell of my trombone would shield me from the explosion and focus the energy of the blast outwards and away from me, propelling the mute high above the orchestra like a rocket."

However Paolo was not to speed on his propulsion physics, nor was he qualified to wield high-powered artillery. Despite his haste to raise the horn before the firecracker exploded, he failed to lift the bell of the horn high enough for the airborne mute's arc to clear the orchestra.

What happened should serve as a lesson to us all during our own delirious moments of divine inspiration. First, because he failed to sufficiently elevate the bell of his horn, the blast propelled the mute between rows of musicians in the woodwind and viola section, where it bypassed the players and rammed straight into the stomach of the conductor, driving him backwards off the podium and directly into the front row of the audience. Fortunately, the audience was sitting in folding chairs and thus they protected from serious injury. The chairs collapsed under the first row, and passed the energy from the impact of the flying conductor backwards into the people sitting behind them, who in turn were driven back into the people in the third row and so on, like a row of dominos. The sound of collapsing wooden chairs and grunts of people falling on their behinds increased geometrically, adding to the overall commotion of cannons and brass playing the closing measures of the Overture.

Meanwhile, unplanned audience choreography notwithstanding, Paolo Esperanza's Waterloo was still unfolding back on stage. According to Paolo, "As I heard the sound of the firecracker blast, time seemed to stand still. Right before I lost consciousness, I heard an Austrian accent say, "Fur every akshon zer iz un eekval unt opposeet reakshon!" This comes as no surprise, for Paolo was about to become a textbook demonstration of this fundamental law of physics.

Having failed to plug the lead pipe of his trombone, he paved the way for the energy of the blast to send a superheated jet of gas backwards through the mouthpiece, which slammed into his face like the hand of fate, burning his lips and face and knocking him mercifully unconscious.

The pyrotechnic ballet wasn't over yet. The force of the blast was so great it split the bell of his shiny new Yamaha trombone right down the middle, turning it inside out while propelling Paolo backwards off the riser.

For the grand finale, as Paolo fell to the ground, his limp hands lost their grip on the slide of the trombone, allowing the pressure of the hot gases to propel the slide like a golden spear into the head of the third clarinetist, knocking him senseless.

The moral of the story? The next time a trombonist hollers "Watch this!" you'd better duck!

Radiohead med digital suksess

2008-10-17T00:05:00.002+02:00

I 2007 bestemte Radiohead seg for at deres nye album In Rainbows skulle legges ut for digital nedlasting før det kom i handelen som CD. Og ikke bare det; folk skulle selv få bestemme hvor mye de ville betale for albumet ved nedlasting. Stuntet fra Radiohead ble sett på som sprøtt, men nyskapende. De fleste var likevel enige om at reklameverdien ville være større enn salget. Så feil kan man ta. Tall som ble lagt fram igår, viser at salget av In Rainbow overgår det samlete salget av Radioheads to tidligere album.

Raidohead solgte 900 000 av albumet Amnesiac (2001) og 990 000 av Hail To The Thief (2003). Etter at In Rainbows ble lagt ut for nedlasting 10.oktober 2007, har bandet solgt tilsammen 1 750 000 album. Til tross for den underlige prispolitikken, genererte det digitale salget mer inntekter enn samlet inntekt for de to foregående albumene. Og i tillegg rapporterer plateselskapet at salget av In Rainbows har hatt stor betydning for bunnlinjen.

Slikt bør være til ettertanke for andre plateselskap som for tiden er opptatt av å gå baklengs inn i framtiden.

Les hele artikkelen på Wired

Hvem blir USAs neste president?

2008-10-16T13:19:00.001+02:00

Høge kostnader for platebransjen - Manglande effektivitet

2008-10-11T18:37:00.002+02:00

I dag dumpa CDen Monday Night Live At The Village Vanguard frå The Vanguard Jazz Orchestra ned i postkassa - som vanleg kjapt levert frå amazon.co.uk. Eg har ikkje fått høyrt på ho enno, men eit raskt blikk på den omslagsteksten stadfesta det eg trudde; plata er spelt inn live i løpet av to dagar (10 og 11.februar 2008) på The Village Vanguard i New York.

Kvifor er dette verd å merke seg? Jo, dette er ikkje einaste døme på at jazzplater blir spelt inn i løpet av få dagar, og det gjeld ikkje berre for live-innspelingar som denne. Også studioplatar blir produsert med lite studiotid. Ofte er har ein brukt like lang tid på miksing i etterkant som det ein brukar på sjølve innspelinga.

Dette står i grell kontrast til produksjonar innanfor pop og rock, der banda nærast slår opp telt i studio. Studio blir brukt som komposisjonslokale og plata blir til gjennom ein kreativ prosess, seier dei som har greie på det. Ofte kjem musikarane i studio med nokre vage idèar om kva dei skal til med for så å vente på inspirasjon til resten. Ikkje rart kostnadane fyk i taket og bransjen klagar si nød til alle som gidd å høyre på.

Innanfor jazzen har det alltid vore lite kapital og tilsvarande behov for å halde kostnadane under kontroll. Særleg når storband på 17-18 musikarar skal i studio blir planlegging, forarbeid og studiotid ein vesentleg faktor. Det kostar å ha musikarane i studio og mange av dei har så fulle kalendarar at dei ikkje har tid til å tusle rundt uverksomme i påvente av kreative openbaringar. Det ser heller ikkje ut til at den teknologiske utviklinga i nemneverdig grad har påverka studiotiden for jazzplater.

Det er nok litt av ein tradisjon innanfor jazzen å få jobben gjort med få opptak. Litt prestisje kanskje? Ikkje veit eg, men det er påfallande at det skal vere så stor forskjell mellom musikkformer når det gjeld studiotid.

Eg kjem attende til Monday Night Live At The Village Vanguard når eg har høyrt ho. Lat oss håpe det ikkje har gått for fort i svingane for Thad Jones og Mel Lewis gamle orkester.

Skuffa platebransje

2008-10-08T23:05:00.003+02:00

Statsbudsjettet kom igår. Som seg hør og bør skal det som ikkje er så bra kommenterast som skuffande. Blant dei som er mest skuffa er platebransjen. Dei ønskjer ei innkjøpsordning for plater lik den som er for bøker, og hadde håpa på ei løyving på 25 mill.kr. i 2009. Trond Giske ga dei 3 mill.kr. og hevda at dette var ei heilt grei satsing.

Og her har Trond Giske rett. Skal platebransjen opp på nivå med innkjøpsordninga for bøker, så treng dei ei løyving på 40 mill.kr. Det vil vere eit håplaust knefall for ein bransje som ikkje klarar å omstille seg - eller har vilje til å omstille seg.

Statens innkjøpsordning har som mål å kjøpe inn bøker for fordeling til bibliotek og til skular. Her snakkar vi om å fordele ein bit av vår kulturarv som ikkje lar seg fordele på andre måtar.

Når platebransjen ønskjer ei tilsvarande ordning, så må det vere for å redde i land ei katastrofal marknadsutvikling for platesalet. Slik står dette ønskje i stil med dei resten av den strategiske tenkinga til denne bransjen.

Det er ikkje slik at eg meiner at musikk ikkje er ein del av vår kulturarv. Er det ei oppgåve som bør har politisk prioritet, så må det vere å spreie ny musikk til skular, bibliotek og alle andre fora der ålmenta kan få tilgang. Problemet er at platebransjen vil gjere dette på ein fullstendig utdatert måte. Ikkje ein augneblink er dei med på å vurdere dei mulegheitene som ligg innanfor digital distribusjon - truleg fordi dette ikkje gir klingande mynt i kassa på same måte som om dei får pushe CD-platar. Når dei i tillegg hevdar at dei 3 mill er eit uttrykk for manglande satsing og problemforståing som vil føre til at det blir produsert færre platar, går dei over streken og viser til fulle kva som er problemet: Dei heng ikkje med.

Hadde platebransjen vore litt meir nyansert og litt meir nytenkande, kunne dei selt platar i bøtter og spann, og samstundes køyrt ei effektiv digital formidling innanfor rammene av innkjøpsordninga.

Platekompaniet står for ei slik nytenking. Saman med Telenor skal dei no starte opp ein digital musikkbutikk som skal levere musikk til pc, mac og mobil. Dei har ambisjonar om å kunne konkurrere med iTunes i den norske marknaden. Og kanhende utanfor Norge?

Det er slik nytenking bransjen treng. Inntil dei vaknar og ser det, støttar eg Giske i at 3 mill.kr. er nok. Det er ikkje staten som skal ha ansvar for omsetting og overskot i platebransjen.

Ultima - en festival for de få?

2008-10-01T17:38:00.005+02:00

Min gamle musikklærer,Geir Johnson, kliner til i dag. Han vil ikke sette inn tiltak for å øke publikum utover de 20 000 som Ultima-festivalen budsjetterer med i år. Dette til tross for at festivalen har knutepunktstatus og 6,2 mill.kr. i stats- og kommunestøtte.

Hva skal man si til slikt? Geir Johnson selv sier:

Jeg har ingen ambisjoner om å øke noe som helst, jeg vet hvor vanskelig det er å få folk til disse tingene. Jeg har ambisjoner om å få dem som er interessert til å komme, så teller jeg opp etterpå. Jeg har sluttet for lenge siden å drømme om at dette skal øke og øke, for det gjør det ikke. Vi er ikke i noen konkurranse med oss selv her. Vi stiller i en egen klasse fordi vi kun driver med ny kunst, sier Johnson.

Hhhmmm. Geir Johnsons problem er selvsagt at billettinntektene utgjør en forsvinnende liten del av omsetningen - bare 2 prosent. Det meste er statlige midler og i lengden kan ikke det forsette, med mindre vi får en liten kulturrevolusjon i dette landet.

Selv om jeg synes Geir er vel tilbakelent med sin kommentar, så kan jeg ikke helt fri meg for å gi ham litt rett. Med 30 urfremføringer og flere orkesterverk, så må dette nødvendigvis koste penger. Publikum er det i utgangspunktet lite av, og det hele koker ned til et spørsmål om man ønsker en festival som er smalt innrettet mot ny musikk.

I tillegg representerer han en herlig motvekt mot andre festivalledere som booker steindyre band, gir blaffen i økonomistyring eller forsøker å hale seg iland med håpløse stunt med avkledde damer (les: Storåsfestivalen) uten at det hjelper på økonomien i nevneverdig grad.

Geir Johnson sier det i allefall som det er: Vil dere ha Ultima-festivalen, så må dere betale for det. Spørsmålet blir om vi vil..........

Blir Michael Palin USAs neste president?

2008-09-21T22:59:00.002+02:00

Denne bloggen skal definintivt ikke handle om politikk med mindre det er påtrengende nødvendig. Når nå Monty Pythons Michael Palin lanseres som et alternativ til Sarah Palin som visepresidentkandidat ved det amerikanske valget i november, så må Kvartventilen trå til og spre det glade budskap: Michael Palin for President.

Steve Turre fyller 60 år

2008-09-12T15:08:00.003+02:00

Eg skal vakte meg for å gjere denne bloggen om til eit bursdagselskap for halvgamle jazzmusikarar. Likevel er det nokre eksemplar av arten som ein ikkje kjem forbi å markerer når dei fyller år. Trombonisten Steve Turre er ein slik, og idag fyller han 60 år.

Turre er opprinneleg frå San Fransisco og vart utdanna ved Sacramento State University. Han markerte seg første gong då han i 1972 vart knytt til Ray Charles. Seinare har han spelt med omlag alt som kan krype og gå av jazzmusikarar. Magasinet Downbeat kåra han til beste trombonist i 1998, 1999, 2001, 2002 og 2006, og dei mellomliggande åra har han vore med lenger ned på denne lista.

I tillegg til trombone trakterer Turre ei ikkje ubetydeleg samling av konkylier. Her er det ikkje snakk om å halde skjellet opp mot øyret for å høyre havsus. Nei, konkylien blir slipt til munnstykkeform i eine enden og deretter spilt på som eit ventillaust blåseintrument. Sært, men tøft.

Steve Turre har ein velutvikla heimeside med bra musikksnuttar. Denne er verd eit besøk.

Eit videoklipp der Steve spelar Miles Davis låten All Blues på konkylier høyrer med når bursdagen skal feirast.

"The Latin Side of Wayne Shorter" - Årets beste plate?

2008-09-09T21:47:00.003+02:00

Bare så det er sagt med en gang; svaret er JA. Dette må være årets beste jazzplate. Som den tredje i en rekke av The Latin Side of.... prosjekt som den amerikanske trombonisten Conrad Herwig står bak, er dette være det nærmeste vi kommer et perfekt stykke arbeid i 2008. Herwig har tidligere tatt for seg John Coltrane og Miles Davis og gitt deres musikk "a Latin Twist", og nå er altså turen kommet til Wayne Shorter.

Wayne Shorter har vært en dominerende skikkelse i moderne jazz. Han dukket for alvor opp på 60-tallet da han spilte med Miles Davis - sammen med Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams. Hancock skal ha sagt at Wayne Shorters komposisjoner var de eneste som slapp uforandret forbi Miles kritiske blikk.

Fra 1971 spilte Shorter sammen med Joe Zawinul i Weather Report, og utover 80-tallet hadde han sin egen kvintett, samtidig som han samarbeidet Carlos Santana og Herbie Hancock.

Det er som komponist Wayne Shorter har satt de tydligste spor etter seg og det er dette materialet Conrad Herwig nå har tatt tak i.

The Latin Side of Wayne Shorter deler Wayne Shorters virksomhet som komponist i tre epoker, som Conrad Herwig presenterer i tette og velskrevne arrangement. Med seg har han Brian Lynch, trompet; Ronnie Cuber, baritonsax; Luis Perdamo, piano; Robin Rodriguez, bass; Robby Ameen, trommer og Pedro Martinez, congas. Det svinger som bare juling og de helt store høyder nåes i de tre siste kuttene, der latin-musikkens store høvding, pianisten Eddie Palmieri, blander seg i selskapet. Conrad Herwig er som trombonist mest kjent fra sitt arbeid som lead-trombonist i diverse storband, blant annet Mingus Big Band. Derfor er det ekstra hyggelig når han nå overfører storband-driven til et mindre format.

Platen er spilt inn live på Blue Note, New York 16. og 17. mars 2007, og live-stemningen er godt tatt vare på uten at dette går ut over lydkvaliteten.

Denne platen bør inngå i platesamlingen til enhever jazznisse, og det er helt unødvendig å sløse bort tid med å høre igjennom låtene i en støyende musikkforretning før lommeboken lirkes fram. Dette er knallbra, så bestill på amazon.co.uk idag og betal med kredittkort, så har du godsakene i posten på lørdag.

Risikabel operasatsing

2008-08-30T18:30:00.003+02:00

Idag har Opera Bergen premiere på Hoffmanns eventyr. I gårsdagens Bergens Tidende var den uoppslitelige og selvutnevnte operasjefen, Anne Randine Øverby, ute i kjent stil. Hoffmans eventyr er visstnok et risikabelt prosjekt, der det går på honorarene løs.

Hør bare her:

- Heldigvis har alt gått greit så langt. Ingenting har sprukket, ingen er blitt syke. Alle områdene fungerer som planlagt. Det eneste som er hundrede prosent sikkert er at musikerne får tarifflønn. Solister og andre kunstnere stiller opp uten at vi har kunnet garantere dem noe. Og det er flere leverandører som har vært rause med oss. Men bevares, det er ekstremt risikabelt dette, sier Øverby.

Er dette risikabelt? Svaret er nei. Basehopping er risikabelt - ikke Hoffmans eventyr i Arenum, leid ut gratis av Rieber Eiendom i seks uker. Dette er et Opera Bergen opplegg i kjent Øverby-stil, det vil si slik det har vært i henimot tredve år. Alltid på kanten økonomisk, og alltid fremstilt i media som en kunstnerisk gave til Bergens operaglade innbyggere.

Men det er all grunn til å reagere på slikt. Og det er all grunn til å spørre hvor Musikernes Fellesorganisasjon er. Landets største fagforbund for utøvende kunstnere og pedagoger - og tilsluttet LO.

Solistene har Opera Bergen hentet utenfor Norge (fra Romania og Sveits), og disse har altså ikke fått garanti om tarifflønn. De skal visstnok ha vært i Bergen flere ganger tidligere, og kan sikkert betraktes som norgesvenner.

Det er umoralsk å sikre norske musikere tarifflønn, mens solister hentet fra utlandet skal få honorar når vi ser hvordan det går med Øverbys prosjekt. Hadde dette vært ungdommer i sommerjobb, så hadde LOs sommerpatrulje reagert umiddelbart og i illsinte vendinger pålagt tarifflønn.

La oss håpe at bergenserne stiller opp og sikrer et pent overskudd og la oss håpe at Øverby og Opera Bergen har såpass orden i sysakene at solistene kan få honoraret sitt. Alt annet vil være flaut.

For Øverbys mål er klart:

- Det er ekstremt viktig å holde hjulene igang i Opera Bergen

Er det rart staten ønsker orden i Bergens operamiljø?

Ei indeksert dame

2008-08-18T15:44:00.006+02:00

Idag lyt eg skrive litt om ei merkverdig dame; Jessica Hagy.

Ho har, som mange andre, oppretta sin eigen blogg. Men denne bloggen er ikkje slik vi er blitt vande med at blogger skal vere. Kvar morgon, omlag kl 14 norsk tid, legg Jessica ut dagens underfundige betraktning i form av diagram og teikningar på små kartotekkort (index card på amerikansk, derav tittel på bloggen). Her tek ho for seg det som kjem seilande mens ho drikk morgonkaffe.

Idag har ho til dømes skildra veljarar som ikkje stemmer på John McCain. Enklare kan det ikkje gjerast.

Lag deg ein link til denne bloggen, og få med litt dagleg visdom frå Jessica Hagy.

Kven skal ta vare på jazzen?

2008-08-16T23:32:00.002+02:00

Svein Ølnes skriv innsiktsfullt i bloggen sin om konserten som Maria Schneider, Nicolas Payton og Arve Henriksen hadde saman med Det norske blåseensemble i operaen 11.august. Om Nicolas Payton skriv Svein:

Payton har (som mange andre) vorte kalla den nye Louis Armstrong, mykje pga. oppvekst i New Orleans og ei framtoning og ein trompetlyd som liknar mykje på gamle Louis. Det er alltid farleg å bli kalla "den nye ...", uansett kva sjanger og instrument det er. Det har teke knekken på mang ein artist.

Eg trur det kanskje også har prega Nicholas Payton og gjort han litt forvirra. Frå å starta som typisk neoklassisk bop-trompetist, har han gjort merkelege U-svingar innom m.a. electronica for så å venda tilbake til utgangspunktet. Det er litt typisk for den nye generasjonen av amerikanske jazz-musikarar; dei veit ikkje heilt kva bein dei skal stå på. Til Payton er det berre å seia: "hald fast på det du starta på". Han er heilt klart best når han spelar standardlåtar, og gjerne dei blues-prega.

Eg har lenge undra meg over den vegen som jazzen ser ut til å ta. I jakten på det nyskapande, det kreative er der mangel på folk som ser det som si oppgåve å forvalte jazzarven. Her skiller jazzen - eller rettare sagt utøverane - seg markant frå utøverar innanfor klassisk musikk (eller pop og rock for den saks skuld). Mens det innanfor klassisk musikk blir sett på som viktig å ta vare på dei tidlegare meisterverka, men gi dei ei moderne tolking innanfor ei tradisjonell ramme, så verker det som om jazzen er i ferd med å bukke under for eit crossover-tyranni. Dersom du ikkje er eksperimentell og blandar jazz, electronica og folkemusikk frå minst tre kontinent, så er det liksom ikkje interessant. Intervju med profilerte jazzmusikarar i til dømes Downbeat, har ein lei tendens til å koke ned til den evige jakta på eit særeige uttrykk og ein nærast hysterisk frykt for å bli samanlikna med andre. Be yourself and find your own sound. Dette fører til at altfor mange hoppar kvilelaust rundt utan eigentlig å finne noko uttrykk som passar heilt.

Samstundes lir jazzen som musikkart. Det er ingen som finn det interessant å markere seg som reindyrka blues-, swing- eller bop-musikarar. Det er mange som snakkar om kor store Louis Armstrong, Miles Davies og Charlie Parker var, men få eller ingen som fornyar stilartene og musikken deira innanfor eit musikkhistorisk eller tradisjonelt rammeverk. I staden sausast alt saman i ei salig blanding av jazz, electronica og rap - for ikkje å snakke om det uhandterlege omgrepet worldmusic. Og alt kan jo forklarast med jakten på det nye, det spesielle.

Eg håpar der dukkar opp fleire unge jazzmusikarar som ser det som ei utfordring å vidareutvikle dei tradisjonelle jazzstilartene innanfor eit moderne uttrykk. Her er Nicolas Payton ein klar kandidat, og siste platen hans Into The Blue gir håp i slik retning.

Thin Lizzy

2008-08-13T20:45:00.002+02:00

Gårsdagens nostalgiske tilbakeblikk på Isaac Hayes ga inspirasjon til å hente frem enda en av 70-tallets juveler; Thin Lizzy.

Gruppen ble startet i 1969 i Dublin av Phil Lynott (bass, vokal), Eric Bell (gitar), Eric Wrixon (orgel) og Brian Downey (trommer). Gruppen hadde sin storhetstid utover på 70-tallet og hentet inspirasjon fra folk som Little Feat og Bob Seger. Phil Lynott ble regnet som Thin Lizzys frontmann, og da han valgte å forlate bandet i 1983 startet nedturen.

Perioden fra 1985 til 1996 er preget av tidvise gjenforeninger, men uten Lynott, som døde i 1986 bare 36 år gammel.

Thin Lizzys største hit er rocke-versjonen av Whiskey in the Jar og dernest The Boys Are Back in Town. Min favoritt er likevel Dancing in The Moonlight, og den kommer her.........

Isaac Hayes

2008-08-12T22:32:00.002+02:00

En gang tidlig på 70-tallet kom en kompis dragende med en LP som han hadde nappet med seg fra en eldre bror. Denne broren var fem-seks år eldre enn oss og dermed en autoritet når det dreide seg om musikk. LP'en havnet på en reisegrammofon seriekoblet med en Blaupunkt reiseradio, og det vi fikk høre var noe ganske annet enn Slade og Deep Purple. Ut av den underlige, hjemmesnikrete høytalerkonstruksjonen kom en drivende gitar intro. Vårt første møte med Isaac Hayes og Theme From Shaft.

Isaac Hayes var en mann med mange talent. Han gjorde seg bemerket som komponist, musiker, skuespiller og plateprodusent. Det er likevel soundtracket til filmen Shaft (1971) som står som et karrieremessig høydepunkt. For denne filmmusikken fikk han både Oscar og Grammy.

Fra 1990 og utover opererte han mest i kulissene - bortsett fra da han i 1992 ble kronet som æreskonge i Ghanas Ada distrikt; en tittel han fikk for sitt humanitære engasjement.

10.august i år ble han funnet død i sitt hjem i Tennesee - ved siden av en tredemølle som forsatt gikk.

Her er Theme from Shaft i en konsertversjon fra 1973.

Downbeats 73. Annual Readers Poll

2008-08-10T20:39:00.005+02:00

Jazzmagasinet Downbeat har no starta avstemming 73. Annual Readers Poll. Her kan du gå inn å gi di stemme innanfor ein serie kategoriar. Fristen er 24.august og stemme gjer du på magasinet sine heimesider www.downbeat.com.

Innanfor kvar kategori kan du stemme på to måtar:

Velje eitt av namna som Downbeat har predefinert
Oppgi din eigen kandidat

Problemet i år, som tidlegare år, er at dei predefinerte kandidatane er gamle travarar. Vi har sett dei før og der er omtrent inga utskifting frå år til år. Til dømes finns det få musikarar - om i det heile nokon - innanfor kvar instrumentkategori knytt til storband eller studioarbeid. Det er stort sett kjende profilar som har eigne band, og det er slett ikkje alle desse som fortenar å bli predefinert.

Oppmodinga mi er difor:

Før opp dine eigne kandidatar eller gi stemma di til ein predefinert "underdog", men for all del; STEM.

The Loudness War (2)

2008-08-03T17:22:00.002+02:00

7.mai skreiv eg eit innlegg her i bloggen om korleis mp3 formatet med tilhøyrande teknologi er igang med å endre oppfattinga vår av kva som er god musikk. Detaljane forsvinn med innføringa av digitale format og aleslags bærbare dibbiduttar.

Her er ei artikkel frå The Independent on Sunday som omhandlar same tema, men med ein litt annleis innfalsvinkel.

Til trøyst for dei som har forelska seg i mp3-spelaren?

Hørselsskade; bare for rocke-musikere??

2008-08-03T16:53:00.002+02:00

Nettstedet canada.com har en interessant artikkel om hørselsskader blant musikere. Som tidligere skrevet om i denne bloggen, er ikke dette en yrkesskade som bare rammer rocke-musikere. Også sentrale skikkelser innenfor klassisk musikk og jazz - som for eksempel saksofonisten Chris Potter, bassisten Charlie Haden og gitaristen Al Di Meola - sliter med forskjellig grad av Tinnitus.

Mens en av seks amerikanere har Tinnitus i forskjellige stadier, er forekomsten blant musikere opp mot 40%. Og forkomsten er høyest hos strykere i symfoniorkestre.

Det menneskelig øret tåler ikke allverden før skade. Snittet for en vanlig dag skal visstnok ikke overstige 85 dB over åtte sammenhengende timer. Her er en liten liste over lydbelastning som vi utsettes for:

Hvisking: 30 dB
Normal tale: 65-70 dB
Sang 60-80 dB
Piano: 85 dB
Konsert - symfomiorkester: 90-100 dB
Konsert - rock: 100-110 dB
iPod-spiller på max volum: 110 dB
Slagbor: 110 dB
Jet-fly ved avgang: 130 dB

Hele artikkelen fra canada.com finner du her

To glitrende CD'er fra Wayne Bergeron

2008-07-27T22:36:00.006+02:00

Wayne Bergeron er en av de mest brukte studiomusikere i Los Angeles. Listen er lang og omfattende, og har du hørt en scream-trompet på CD siste ti år, så er sannsynligheten for at det er Wayne som spiller mer enn overhengende. Men dette er en mann som også kjører gode prosjekt i egenregi.

I 2004 ga han ut sin første CD med eget storband; You Call This A Living. Dette er en drivende god CD i beste Maynard Ferguson tradisjon - en CD som innbrakte Wayne Bergeron strålende kritikker og en Grammy-nominasjon for Best Large Jazz Ensemble.

You Call This A Living gir lytterne en ypperlig anledning til å høre kremen av Los Angeles fremste studio- og storbandmusikere, slik som for eksempel Andy Martin (trombone). Peter Erskine (trommer) og Eric Marienthal (alt sax).

Waynes siste prosjekt er CD'en Plays Well With Others. Også her kommer godbitene tett, ikke minst en duett med Maynard Ferguson. Duetten markerer på sett og vis slutten på et langt samarbeid i og med at Ferguson døde like etter CD'en var innspilt. Fra 1986 spilte Wayne Bergeron lead-trompet i Maynard Fergusons Big Bop Noveau Band. Læremesteren har satt sine tydelige spor.

For spesielt interesserte i basstrombonens vidunderlige klang, byr begge CD'ene på soloer med Bill Reichenbach - dette instrumentets kanskje fremste utøver innenfor storbandsjangeren og den eneste jeg vet om som har tatt opp arven etter George Roberts som solist.

Mer info om Wayne Bergeron finner du på hans hjemmeside www.waynebergeron.com (sjekk også den fete introen).

Vil du høre Wayne Bergeron som lead-trompeter i andre band, kikk på Gordon Goodwins Big Phat Band: The Phat Pack, Maynard Fergusons siste CD: The One And Only Maynard Ferguson eller John LaBarberas CD'er: On The Wild Side eller Fantazm

Branns selvtillit

2008-07-21T21:08:00.002+02:00

Søndag kveld ble Brann ydmyket av Aalesund i egen storstue. Etter 90 minutter med dårlige pasninger, dårlige avklaringer og lite beslutsomhet foran mål, var det klart at gjestene kunne reise hjem med tre poeng etter resultatet 1-2. Dette til tross for at speaker før kampen hadde snakket om at seriens beste hjemmelag skulle møte seriens svakeste bortelag. Vi som var tilstede fikk et helt annet inntrykk.

Branns trener, Mons Ivar Mjelde, har tidligere beskrevet tilstanden som at laget, fordi Hellstad er skadet, mangler selvtillit. I dagens Bergens Tidende gjentar han noe lignende som forklaring på gårsdagens fadese:

Selvtillit er noe du tilegner deg.

Dette forstår jeg ikke. Av to grunner:
1) Brann ble seriemester ifjor og kan knapt ønske seg et bedre utgangspunkt.
2) Igår, en søndag midt i ferien, var 17.665 møtt fram for å støtte laget på hjemmebane.

Hvis ikke dette er nok til å gi profesjonelle fotballspillere selvtillit, så forstår jeg ingenting.

Omlag 2.500 hadde møtt fram for å se Lyn spille mot Strømsgodset.

Nicolas Payton til Den Norske Opera

2008-07-15T13:07:00.006+02:00

Trompetist og blogger Svein Ø. kommenterer innlegget mitt 13.juli med en viktig opplysning om Nicolas Paytons norgesbesøk i sommer. Sammen med stryningen Arve Henriksen og Det Norske Blåseensemble under ledelse av Maria Schneider, skal han 11.august holde konsert i Den Norske Opera i Bjørvika,Oslo. Konserten er en del av Oslo Jazzfestival.

Musikk av Miles Davis og George Gershwin i arrangement av Gil Evans står på programmet, og et klipp fra programomtalen sier litt om hva som er i vente:

I første avdeling står Sketches of Spain på programmet. Gil Evans og Miles Davis lot seg inspirere av tradisjonell spansk musikk med utgangspunkt i Joaquin Rodrigos Concierto de Aranjuez. Dette resulterte i et av de mest særpregede albumene til Miles Davis. Arve Henriksen er solist.

Andre avdeling vies Miles Davis tolkning av George Gershwins musikk til operaen Porgy and Bess med arrangementer av Gil Evans. Miles Davis album kom i 1958, og med dette markerer Oslo Jazzfestival 50-års jubileet for en av jazzens klassiske utgivelser. Nicholas Payton er solist.

En konsert å få med seg som en avslutning på sommerferien. Omtale og billettbestilling finner du her

TV2s fiaskoturné

2008-07-15T12:47:00.005+02:00

VG melder idag at TV2s årlige sommerturné med deltagere fra Idol og Norske Talenter er i ferd med å ende som en fiasko. Av en eller annen grunn melder det seg bare halvparten så mange publikummere som TV2 må ha for å bli fornøyd. Dette til tross for at turnéen frontes av Glenn Lyse (Idol-vinner) og Erlend Bratland (Norske Talenter-vinner). Nå setter fjernsynskanalen sin lit til at en konsert i Mo i Rana skal rette opp helhetsinntrykket og snu trenden. Her har man visstnok tidligere tatt imot fiaskoturnéer med åpne armer.

Tror ikke det. Her handler det om at medias produksjon av døgnfluer, som hysterisk stemmes fram via SMS, til syvende og sist ikke holder mål når det gjelder. Folk gidder ikke løpe avgårde på alt som arrangeres, og der er fremdeles et snev av kvalitetsbevissthet igjen - tross iherdige forsøk på å bryte denne ned gjennom ørkesløse talentkonkurranser på mørke høstkvelder.

Into The Blue

2008-07-13T19:32:00.003+02:00

Trompetisten Nicolas Payton har sluppet et nytt album; Into The Blue. Albumet er spilt inn i september 2007 i Piety Street Studios, New Orleans, og er utgitt på plateselskapet Nonesuch Records. For de som liker renskåret jazz i smågruppe-format, er dette en plate å få med seg.

Nicolas Payton er 35 år og har sin base i New Orleans. Han begynte å spille trompet tidlig, og allerede som 12 åring spilte han med The All Star Jazz Band på festivaler rundt om i USA. Musikkutdannelse fikk han først ved New Orleans Center For Creative Arts og deretter ved University of New Orleans, der han studerte under Ellis Marsalis.

På Into The Blue har Payton basert seg på egenkomponert materiale (med unntak av to kutt) i tradisjonell kvartett/kvintettstil. Det er mye ved denne platen som minner om tidlig Miles Davies, noe som også kanskje albumtittelen avspeiler. Sammen med Kevin Hays (piano), Vincente Archer (bass) Marcus Gilmore (trommer) og Daniel Sadownick (perkusjon) har Payton levert en helstøpt samling jazzlåter, som bør lgge godt an ved neste Grammy-nominasjon.

En plate å få med seg, og bestiller du den hos den Amazon i England, så har du den i løpet av et par sommerdager.