Nettopp hørt: Emergence (Roy Hargrove Big Band)

Våren 1988. Lederen for det som nå er The Jazz Gallery i New York, Dale Fitzgerald, er på en rundtur i Greenwich Village med en nyankommet trompetist fra Texas, Roy Hargrove. Etter et par timers trasking rundt i platebutikker, spør Fitzgerald hva Roy egentlig ønsker å få ut av talentet han åpenbart har. Svaret er haltende og litt usikkert: I'd like.....well,what I really want to have is.....I want to have a big band. Det skulle gå 21 år før første albumet med Roy Hargrove Big Band var klart.

For alle som ikke har hatt mulighet til å frekventere The Jazz Gallery i New York, er Roy Hargrove mest kjent som trompetist og leder av en kvintett som også bærer hans navn. Det er dette formatet som har gjort ham kjent for jazzinteresserte og det er dette formatet han har brukt ved opptredenener på jazzfestivaler rundt omkring i USA og Europa. Ikke fordi han ikke har somlet seg til noe annet og større, men rett og slett fordi et profesjonelt storband er en kostbar affære . Derfor har Roy Hargrove Big Band for det meste opptredd på The Jazz Gallery siden 1994. Noen festivaler har det blitt, men ikke i den grad at storbandet hans har blitt etablert og kjent for et større publikum.

Så har det seg altså slik at samtidig som Roy Hargrove Big Band skal spille på Playboy Jazz Festival i Hollywood Bowl i juni 2008, blir det ledig studiotid i Capitol Recording Studio A i Los Angeles de påfølgende to dagene. Materiale forberedes og øves inn i New York, festivalspillingen gjennomføres som en generalprøve og deretter bærer det rett i det kjente studioet. Voila!!! Emergence er på plass.

Og for et album det har blitt! Et flott knippe storbandlåter. Det meste orginale fra Roy, men også et noen komponert og/eller arrangert av betydelige figurer innen jazzen som for eksempel Chuco Valdes og Frank Lacy. Bandet er godt og tett samspilt og produksjonen upåklagelig. Magasinet Downbeat mente i sin anmeldelse at enda en resirkulering av My Funny Valentin trakk albumet ned. Helt uenig! Max Seigels versjon er en tilvekst til de allerede tallrike tolkningene av denne standardlåten - og Roy en ypperlig utøver på flugelhorn. Apropos Max Seigel. Han er en av de absolutt beste basstrombonister jeg har hørt på en stund, noe produsenten vet å utnytte. Seigel får sin velfortjente plass som albumets grunnmur.

Det er ikke mulig å komme utenom en kommentar til bandets vokalist, Roberta Gambarini. En ypperlig sangerinne som følger storbandtradisjonen og legger vokalen akkurat slik den skal være - som en del av arrangementet, men samtidig så framtredende at man sier: Jøss, hva er dette. Hør bare på låten September in the Rain. Her er det et relativt langt instrumentalparti før Gambarini kommer inn og runder av det hele. Suverent.

Frank Lacys Requiem er et stykke i andre enden av storbandlitteraturen, men likevel kanskje albumets høydepunkt (-hvis albumet har bare ett høydepunkt).

Nei, Roy Hargroves Emergence kan ikke beskrives. Det må oppleves - og 21 års venting er egentlig helt OK når reslutatet blir slik.

Link til amazon.co.uk