Det tradisjonsrike jazzmagasinet Downbeat kjører sin 74. Annual Readers Poll i disse dager. Også i år er dette en relativt håpløs greie, der hovedformålet synes å være en stadig forgylling av gamle helter.
Poenget er at man skal stemme innenfor en rekke kategorier - sangere, instrumentalister, komponister og orkester. Konseptet er greit nok, men utvalget og metoden skriker etter fornying.
For hver kategori er det laget en nedtrekksliste der man kan velge kandidater. Dette er stort sett gamle travere og tilførselen av nye kandidater synes marginal fra år til år. Siste valget er et fritt valg der du må føre opp kandidatens navn selv.
I år har jeg stemt etter to prinsipp:
- Kandidater som jeg virkelig synes fortjener å komme på listen, enten valgt blant de predefirnerte eller som selvvalgt alternativ. Blant annet har jeg funnet plass til basstrombonisten Bill Reichenbach i kategorien trombone.
- Kandidater som jeg ikke aner hvem er i de kategoriene som enten ikke interesserer meg eller som jeg ikke har peiling på. Her er det nok at kandidaten har et navn som klinger fint.
Prinsipp 2 er selvsagt en umoden protest fra min side mot metoden Downbeat insisterer på bruke.
Jeg har ingen tro på at min protest på noen måte vil ha noen effekt, men likevel er oppfordringen i år som ifjor:
Før opp dine egne kandidater eller gi stemmen din til en predefinert "underdog", men for all del; STEM.


1 kommentarer:
Down Beats årlege kåring er som eit jazzens Madame Tussaud.
Legg inn en kommentar