Ferieminner fra kopiøya

Kom tilbake fra Rhodos forrige torsdag. Tolv dager med sol og skikkelig sommer......og et hav av kopivarer.

Med jevne mellomrom ytrer merkevare produsentene seg i media om ulovlige kopier som florerer på sydligere breddegrader. Omkvedet er at kopiering av merkevarer er tyveri, samt at enhver solgt ulovlig kopi er et tapt salg for merkevareprodusenten. Er de riktig i slag får vi en dose omdømmebekymring også.

Jeg har lenge hatt sympati for dette og langt på veg sidestilt piratkopiering av merkevarer med piratkopiering av musikk og film.

De ulovlige kopiene kan deles i fire grupper:

1. Nøyaktige kopier av vesker, solbriller, klokker og klær. Her er både modell, logo og garantibevis kopiert og det er bare stoff, materiale og en usannsynlig lav pris som skiller kopien fra orginalen.
2. Produkt som ikke finnes i merkevareprodusenten sitt sortement, men der man har brukt logoen eksplisitt for å gi inntrykk av at dette er en merkvare.
3. Kopi av merkevarer der logoen er brukt med liten variasjon i selve merkevarenavnet.
4. Produkter som er dønn like (f.eks. belter og armbånd) men der identiske modeller er påført logoen til flere forskjellige produsenter. Dette er den mest idiotisk formen for kopiering og indikerer en overdreven tro på at bare det står Adidas eller Hugo Boss på et belte, så selger det.

Merkevareprodusentenes bekymring, som serveres i norske og utenlandske medier, fokuserer ikke bare på ulovligheten i kopieringen, men også på at kopiproduksjonen kan knyttes til organisert kriminalitet, terror, barnearbeid og lav etisk standard på de fleste områder. Dette er jevnt over dårlig dokumenterte påstander, men likevel element som man bør ta med seg. Det kan faktisk være at dette er rett - og ingen ville vel blitt særlig overrasket om det var det.

I etterkant av min tur til Rhodos stiller jeg likevel spørsmål ved hva merkevareprodusentene selv gjør for å komme uvesenet til livs. Her har vi en øy som er smekk full av ulovlige kopivarer innenfor alle de fire kategoriene som jeg har nevnt over. Det slik at om man vil kjøpe et belte eller en veske, så må man aktivt lete for å finne noe som ikke er påsmurt en eller annen logo. Dette til tross for at Hellas har lange tradisjoner for produksjon av skinnvarer. Det er tydligvis en oppfatning om at skal vi selge, så må vi ha logo.

Og ikke bare det, men selgerne er helt åpne på at dette er kopivarer. Uoppfordret forteller de at dette ikke er orginaler og gjerne også hvilket land kopien kommer fra.

Det er her det klikker for meg rent logisk. Hadde Hugo Boss, Versace, Adidas, Calvin Klein, Dolce Gabbana, Nike, Burberry, Ray Ban +++++ sendt avgårde tre eller fire førsteårs advokatfullmektiger, utstyrt med en solid blokk med anmeldingsblanketter og et digitalkamera, så ville de fått gjort mye på et par dager. Hvorfor gjør de ikke det? Hva ligger bak denne likegyldigheten til en aktivitet som forgår helt åpenlyst?

Enten har de resignert, eller så ser de ikke så alvorlig på saken som de gir uttrykk for i media. Kan det være at de på en eller annen måte tjener på kopimarkedet?

Ikke vet jeg, men jeg kommer i alle fall til å betrakte merkevarehylekoret med langt større skepsis i framtiden. Det er noe her som ikke stemmer.

Her er et bilde (utsnitt) fra veskeseksjonen i et lite supermarked.