Forsvarsmusikken skvises, igjen.

Norges Musikkorps Forbund sitt medlemsmagasin "Ambis" skriv i nr. 2/2010 at det lyser raudt for Forsvaret sine musikkorps. Dette er ikkje noko nytt. Med ujamne mellomrom har politikarar og departement stilt spørsmål ved militærkorpsa og alltid har konklusjonen vore den same. Korpsa går vidare - under tvil. Kva skjer no?

I desember 2009 fekk Forsvarsmusikken ordre om å kutte 3,5 mill.kr. i budsjettet samstundes som inntektskravet vart auka med 4%. Dette er ikkje lite for ei offenttleg institusjon som heller burde fått auka løyvingar enn kutt. Situasjonen er no så alvorleg at musikarane sin hovudtillitsvalde er teken ut av teneste for å arbeide med kutta på heiltid. Utspelet frå forsvarsleiinga står i grell kontrast til St.meld 33 (2008 - 2009) Kultur å forsvare. Om kulturvirksomheten i Forsvaret fram mot 2020, der det står:

"Regjeringen mener at fokuset fremover bør være på å styrke korpsenes kunstneriske uttrykk og repertoar, herunder en gradvis, moderat opptrapping i de mindre korpsenes besetning."

Det er underleg at Forsvarets musikk stadig kjem opp til vurdering til tross for at departementet kjenner på rams argumenta som følgjer. Ein ting er at Forsvaret treng profesjonelle korps. Det har alle nasjonar med eit minimum av respekt for seg sjølv. Ei heilt anna sak er at musikarane som er tilsett i Forsvarets korps er viktig for det frivillige musikklivet. Norge har ein stolt korpstradisjon som i alle år har gjort nytte av musikarar frå Forsvaret sine korps som instruktører ved seminar og som dirigentar. Vi er mange som har følt inspirasjonen frå musikarar som kjenner instrumentet sitt slik berre profesjonelle gjer og som erkjenner musikkoprsa si rolle som rekrutteringsbase for både frivillig musikkliv, for læreinstitusjonar innanfor musikk og for rekruttering til musikk som yrke. Sjølv hadde eg gjennom ungdomsåra ein av desse militærmusikarane som lærar på trombone - noko som har gitt meg ein hobby for livet.

Eg slit med å forstå at det skal vere dei militære korpsa som veltar forsvarbudsjettet, eg slit med å forstå at argumenta for forsvarsmusikken må repeterast i det uendelege og eg slit med å forstå den smålege kulturforståinga som ligg til grunn for heile saka.

Og det verste er eigentleg at den tidlegare nemnde stortingsmeldinga ikkje ser ut til å ha nokon føring i det heile, til tross for at den skulle vise veg for Forsvarets kulturbidrag fram mot 2020 og bringe ro rundt Forsvarsmusikken. Forstå det den som kan.

Nettopp høyrt: Bombella (Abdullah Ibrahim & WDR Big Band Cologne)

Av og til snublar ein over plater som viser seg å vere i ei klasse for seg. Den sørafrikanske pianisten og orkesterleiaren Abdullah Ibrahim har med albumet Bombella bidrege til ei slik oppleving.

Adolph Johannes Brand vart fødd i Cape Town i 1934 og etablerte seg alt mot slutten av 40-talet som ein pianist av format. Han flytta til Europa i 1962 og seinare til New York. Konvertering til islam ga han namnet Abdullah Ibrahim; kanskje ikkje eit namn som ein umiddelbart knyter mot storband musikk, men så feil kan ein altså ta.

Bombella har Ibrahim spelt inn saman med WDR Big Band Cologne; den tyske radioens storband, velkjent frå samarbeid med andre internasjonale toppnamn opp igjennom åra. Bandet blir leia av Steve Gray og er ei samling bunnsolide musikarar som beherskar storbandsjangeren hundrede prosent.

Plata har fått tittel etter vognene som fraktar gruvearbeidarane ned i dei sørafrikanske gullgruvene. Og Bombella er eit stykke gull. Eit album med utelukkande komposisjonar av Ibrahim og ein samanhengande hyllest til heimlandet, som han flytta attende til i då apartheid-tida tok slutt. Plata er ei samansmelting av afrikansk tradisjonsmusikk og Ibrahims påverknad frå Ellington, Mingus og Thelonious Monk.

Plata er ikkje lett å finne i butikkar her til lands og den er heller ikkje på iTunes. Atter ein gong tipsar eg difor om amazon.co.uk der plata er tilgjengeleg og blir ekspedert omtrent før du har bestilt.

Vil du lese meir om Abdullah Ibrahim, bør du kikke på heimesida hans, eller all-about-jazz si utmerka melding av plata.

September in the Rain

Det går mot vår og da er det kanskje underlig med en slik tittel på en bloggpost. Nei, ikke i det hele tatt. Jeg snakker om Roy Hargrove Big Band om albumet Emergence som ble omtalt her på bloggen 14.september.

YouTube tilbyr en snutt fra Vienne Jazz Festival i 2009, der Hargrove og hans fremragende band leverer et av høydepunktene fra albumet. Det er sjefen sjøl som synger.

Nettopp hørt: Emergence (Roy Hargrove Big Band)

Våren 1988. Lederen for det som nå er The Jazz Gallery i New York, Dale Fitzgerald, er på en rundtur i Greenwich Village med en nyankommet trompetist fra Texas, Roy Hargrove. Etter et par timers trasking rundt i platebutikker, spør Fitzgerald hva Roy egentlig ønsker å få ut av talentet han åpenbart har. Svaret er haltende og litt usikkert: I'd like.....well,what I really want to have is.....I want to have a big band. Det skulle gå 21 år før første albumet med Roy Hargrove Big Band var klart.

For alle som ikke har hatt mulighet til å frekventere The Jazz Gallery i New York, er Roy Hargrove mest kjent som trompetist og leder av en kvintett som også bærer hans navn. Det er dette formatet som har gjort ham kjent for jazzinteresserte og det er dette formatet han har brukt ved opptredenener på jazzfestivaler rundt omkring i USA og Europa. Ikke fordi han ikke har somlet seg til noe annet og større, men rett og slett fordi et profesjonelt storband er en kostbar affære . Derfor har Roy Hargrove Big Band for det meste opptredd på The Jazz Gallery siden 1994. Noen festivaler har det blitt, men ikke i den grad at storbandet hans har blitt etablert og kjent for et større publikum.

Så har det seg altså slik at samtidig som Roy Hargrove Big Band skal spille på Playboy Jazz Festival i Hollywood Bowl i juni 2008, blir det ledig studiotid i Capitol Recording Studio A i Los Angeles de påfølgende to dagene. Materiale forberedes og øves inn i New York, festivalspillingen gjennomføres som en generalprøve og deretter bærer det rett i det kjente studioet. Voila!!! Emergence er på plass.

Og for et album det har blitt! Et flott knippe storbandlåter. Det meste orginale fra Roy, men også et noen komponert og/eller arrangert av betydelige figurer innen jazzen som for eksempel Chuco Valdes og Frank Lacy. Bandet er godt og tett samspilt og produksjonen upåklagelig. Magasinet Downbeat mente i sin anmeldelse at enda en resirkulering av My Funny Valentin trakk albumet ned. Helt uenig! Max Seigels versjon er en tilvekst til de allerede tallrike tolkningene av denne standardlåten - og Roy en ypperlig utøver på flugelhorn. Apropos Max Seigel. Han er en av de absolutt beste basstrombonister jeg har hørt på en stund, noe produsenten vet å utnytte. Seigel får sin velfortjente plass som albumets grunnmur.

Det er ikke mulig å komme utenom en kommentar til bandets vokalist, Roberta Gambarini. En ypperlig sangerinne som følger storbandtradisjonen og legger vokalen akkurat slik den skal være - som en del av arrangementet, men samtidig så framtredende at man sier: Jøss, hva er dette. Hør bare på låten September in the Rain. Her er det et relativt langt instrumentalparti før Gambarini kommer inn og runder av det hele. Suverent.

Frank Lacys Requiem er et stykke i andre enden av storbandlitteraturen, men likevel kanskje albumets høydepunkt (-hvis albumet har bare ett høydepunkt).

Nei, Roy Hargroves Emergence kan ikke beskrives. Det må oppleves - og 21 års venting er egentlig helt OK når reslutatet blir slik.

Link til amazon.co.uk

Sogndal storband feirer 30 år

Det har vore stille på Kvartventilen sidan oktober i fjor. Tida har gått med til alvor og tøys på Facebook og blant dei kvitrande, noko som på merkverdig vis dreg merksemd frå mykje anna som kunne vore kjekt å drive med. Men no skal Sogndal storband feire og då er det berre blogg-formatet som duger når nokre meir eller mindre velvalgte ord skal på papiret - eller skjermen.

Sogndal storband vart starta i 1979 og feira såleis 30 år i 2009. Storbandet har vore i drift meir eller mindre kontinuerleg i desse 30 åra og vi har etter beste evne prøvd å formidle jazzens storformat gjennom dansejobbar og konsertar .

Av ymse grunnar var det ikkje mogeleg for oss å arrangere konsert i sjølve jubileumsåret 2009, men no er vi klare og inviterer til feiring i Sogndal kulturhus, laurdag 6.mars kl 18.00.

Til konserten har vi invitert komponisten, arrangøren, orkesterleiaren og trombonisten Helge Sunde som vår gjest. Helge kjem opprinneleg frå Stryn, men bur no i Oslo. Han er særleg kjent for sitt arbeid med Oslo Groove Company på 80 og 90-talet, og dei seinare åra med hans eige band Ensemble Denada. Til konserten søndag har Sogndal storband fire av Helge sine komposisjoner/arrangement på programmet. Elles er programmet lagt opp som eit tversnitt av det storbandet har jobba med dei seinare åra - eit spenn frå dansemusikk og tradisjonell storbandswing, via Duke Ellingtons Second Sacred Concert til Helge Sundes moderne storbandjazz.

Med oss har vi også lokale gjester. Dansegruppa Chiribita frå Leikanger har laget koreografi til filmmusikken frå Rocky (Gonna Fly Now) og skulemusikantar frå Leikanger, Sogndal og Årdal vil spille eit fellesnummer saman med storbandet.

Du og alle du kjenner er hjarteleg velkommen til kulturhuset på laurdag til omlag halvannan time med musikk frå det eldste og einaste storbandet i Sogn.

Nettopp hørt: My One And Only Thrill (Melody Gardot)

Jada, jeg innrømmer det. Jeg har hørt Melody Gardot hos Skavlan. Og jada, jeg har vært på amazon.co.uk og kjøpt albumet. Ikke fordi jeg ble spesielt grepet av Gardots personlige historie som hun fortalte hos Skavlan, men fordi dette er bra musikk. Rett og slett.

Melody Gardot er 24 år og ganske så fersk på platemarkedet. Likevel, hun fremstår som en helstøpt sanger helt uten fiksfakserier og med en åpenbar sans for tradisjonell jazzsang. Jeg har tidligere her på bloggen bekymret meg for hvem som skal føre den tradisjonelle og stilrene jazzen videre i en tid der alt skal være crossover og stilblanding. Melody Gardot kan være en slik artist og det skal bli spennende å se hvor hun går videre. Personlig håper jeg at hun neste gang lager et album med standardlåter sammen med fullt storband. Litt i samme gate som Diana Krall gjorde sammen med Clayton-Hamilton Jazz Orchestra på From This Moment On.

My One And Only Thrill er et album der fokus er på Melody Gardot. Samtlige låter, untatt Over The Rainbow, er signert Gardot. Arrangementene er enkle og Gardot er mikset helt i front. Melody synger vakkert, men mot slutten av albumet blir det kanskje litt i overkant med oppmerksomhet rundt henne. Hun bruker en solid bunke med rutinerte studiomusikere fra Los Angeles og spesielt nevnes trombonisten Andy Martin og trompeteren Patrick Hughes. De tar seg av et par soloer, men hele tiden litt i bakgrunnen, for ikke å ta glansen fra Melody. For dette er og blir hennes album; vel verdt å lytte til og med et budskap om mye mer. En artist det skal bli spennende å følge videre.

Jeg er så gammeldags at jeg synes det er et poeng å kjøpe god musikk på CD. Det gir mulighet for å sjekke ut hvem som står bak en bra solo eller hvem som er opphavsmann til et bra arrangement. For My One And Only Thrill er dette bortkastet. Lay-outen er elendig og det meste er uleselig. Har du Spotify, så bruk det. Liker du å laste ned MP3 så gjør det. Coveret til denne CD'en har absolutt ingen informajonsverdi.

Jazz på "Fruktbare dagar"

Til helga er Leikanger staden om du er glad i jazz.

Fredag 2.oktober, kl. 20.00 held Lena Skjerdal Trio konsert i "Saften". Dette er første konserten som blir arrangert i Leikanger si nye storstove, og publikum vil får høyre musikk frå Lena Skjerdal sin siste CD Home. Lena Skjerdal Trio er: Lena Skjerdal, vokal; Erik Håkon Halvorsen, piano; Magne Thormodsæther, bass.

Laurdag 3.oktober, frå kl. 22.00 spelar Sogndal Storband til dans på Sognefjord Hotel (Knausen). Her kan folk danse til standardlåtar innanfor swing, cha cha, latin og rolege balladar. Sogndal Storband stiller med: Odrun Ugulsvik Myklebust, vokal; Roar Sandnes, Karianne Schmidt-Vindenes, Gunnar Onarheim, Bjørn Erik Pedersen og Arvid Mellingen, saksofoner; Svein Ølnes, Gunvor Lidal, Roar Saue og Eli Nina Onarheim, trompeter; Tom Sølve Myklebust, Anita Instefjord, Frode Saue og Paal Fosdal, tromboner; Erik Håkon Halvorsen, piano; Øystein Åsnes, bass; Ståle Brandshaug, trommer.